Rapporterte fra Utøya bare timer før angrepet: – Det var så mye elendighet at jeg mistet gløden for journalistikken
Hanne Sætre jobbet som sommervikar for P4 22. juli 2011. Inntrykkene førte til at hun måtte bytte beite.
Publisert
Denne artikkelen er over to år gammel.
Sommeren 2011 jobbet Hanne Sætre for P4. Hun var fersk journalist og sommervikar, og hennes store drøm var å bli utenriksreporter. Etter 22. juli 2011 ble ikke drømmen den samme lengre.
Det måtte en jobb i Norsk Tipping til for å finne glede i arbeidet sitt igjen. Ti år senere jobber hun som digital kommunikasjonsansvarlig for CC Eiendom Drift – innlandets største senterkjede.
– Dagen begynte med et møte på kontoret til P4, hvor jeg fikk tildelt det ærefulle oppdraget å bli med over til Utøya for å intervjue Gro. For meg var det ærefullt fordi jeg var ny journalist, og Gro er en viktig person. Det var stas. Vi var et helt pressekorps som dro over til øya, forteller Sætre til KOM24.
– Jeg ble igjen da resten av pressekorpset dro
Hun husker dagen 22. juli som en regntung og guffen dag. Til tross for at mange ungdommer var gjennomvåte, husker hun at de likevel var i godt humør.
– Pressen hadde et felles opplegg før vi fikk ha en-til-en-intervjuer med Gro. Etter jeg hadde fullført mitt intervju, fikk jeg låne meg en krok i et av byggene på øya for å få det raskest mulig på lufta. Jeg ble igjen da resten av pressekorpset dro tilbake til fastlandet.
Etter å ha levert saken til redaksjonen, kjøpte hun med seg en vaffelplate fra ivrige vaffelselgere på vei ned til båten. På brygga endte hun opp med å prate med noen ungdommer som var klissvåt og skulle hjem for å skifte.
– Nyheten om eksplosjonen kom da jeg ventet på båten. Vi snakket derfor om det som skjedde i Oslo. At det var en mulig bombe.
Planen var egentlig å dra til familien sin i Tønsberg, men da hun fikk vite nyheten om eksplosjonen i Oslo, ringte hun redaksjon og spurte hva hun kunne bidra med. Hun fikk beskjed om å komme rett tilbake til Oslo for å dekke pressekonferanse med politiet.
– På vei tilbake la jeg merke til køen som strakk seg på venstre side. I Oslo var det også kaos. Jeg manglet utstyr, blant annet et videokamera. Men da var det allerede kommet opp sperrelinje utenfor kontoret, så jeg måtte få noen inn i bygget til å sende utstyret gjennom vaktene ved sperrebåndene.
Hadde nettopp vært på øya
Selv om pressekonferansen skulle handle om eksplosjonen ved regjeringskvartalet, begynte folk å stille spørsmål om hva som foregikk på Utøya. Det skjønte hun ingenting av, hun hadde jo nettopp vært på den fredfulle øya. Da hun dro derfra, var det helt rolig.
– Jeg fikk se noen tweets. I det øyeblikket fikk jeg blackout og måtte sette meg ned. Da jeg kom meg på føttene igjen, ringte redaktøren min for å høre hva vi skulle gjøre. Jeg kom meg ikke innom sperrelinjen utenfor kontoret. Derfor ble vi enige om at jeg skulle dra tilbake til Utøya og dekke det som foregikk der.
På Sundvolden var det også mye kaos, mange folk hadde samlet seg på et lite område og det var presse overalt. For Sætre sin del ble det mange timer i bil i forskjellige kriker og kroker for å skrive ut saker som skulle sendes på P4.
– Det som ble spesielt for meg var da jeg begynte å møte de samme ungdommene jeg hadde møtt tidligere på dagen, bare at nå var de traumatisere, i sjokk og innpakket i tepper.
En bølge av sterke inntrykk
Dagen hennes gikk fra å dra over til Utøya for å dekke Gro som skulle tale til engasjerte og inspirerte ungdommer, til å observere alt som skjedde fra landsiden av Utøya i timene etter at de samme ungdommene hadde blitt angrepet.
– Det kom en bølge av sterke inntrykk. Før den dagen hadde jeg alltid drømt om å bli utenriksreporter. Men når du er så fersk som jeg var, i tillegg til at jeg var sommervikar, er det noe med å bli kastet ut i en sånn setting.
Sætre hadde ikke så mye erfaring å skilte med, og hun hadde heller ikke gjort seg noen tanker om å dekke en terroraksjon. Etter flere dager med dekning av 22. juli fikk hun noe dager fri for å lande. Og så var det rett tilbake på jobb. De dagene ga henne et nytt perspektiv på journalistikken.
Det som hadde slått henne da hun sto på Sundvolden og snakket med traumatiserte ungdommer som hun dagen før hadde sett glade og blide, var forskjellen på norske og utenlandske journalister. Det slo henne hvor harde de utenlandske journalistene var.
Den utenlandske pressen tok direkte kontakt med ofrene før de i det hele tatt hadde rukket å møte foreldrene sine. De fikk også ofrene til å ringe besteforeldrene sine for å få de emosjonelle reaksjonene på opptak.
– For meg var ikke det etisk innafor. Jeg fikk en skikkelig realitetssjekk på hvordan bransjen kan være. Det ble sittende i meg i hvor kyniske journalistene kunne være mot de svake. Den utenlandske pressen dreit helt i alderen til de som kom fra Utøya, de skulle bare ha mest mulig følelser på kamera.
Sætre ble mer bevisst på egne valg når det kommer til etikk og kommunikasjonens kraft. Det sitter sterkt i henne hvordan en journalist kan misbruke sårbare mennesker, i ønske om å fange følelsene og øyeblikket. I stedet for å være stemmen og stå opp for de som trenger det.
– Jeg mistet gløden for journalistikken
Inntrykkene førte til at hun bestemte seg for å ta opp studiene. Hun måtte finne på noe annet. I ettertid av 22. juli kom det mange historier som bidro til å fylle metningspunktet.
– Det hadde vært så mye elendighet at jeg mistet gløden for journalistikken. Mørket tok over i så stor grad at jeg måtte finne noe positivt. Jeg troppet derfor opp på døren til Norsk Tipping. Mye fordi de har gode samfunnsverdier, også bidrar de aktivt til å gi overskuddet tilbake til samfunnet.
Tilfeldigvis hadde de en åpen plass. Kontrasten fra å være journalist på Utøya til å dele ut store pengesummer til heldige vinnere, ble ganske stor. Derfra oppdaget hun kommunikasjonsbransjen, det var mer innsiktsbasert.
– Jeg kunne bidra med kommunikasjon på en helt annen måtte. Siden da har jeg bare blitt i bransjen. Det blir ikke så hendelses-og virkelighetsstyrt. Jeg var ikke i nyhetsbildet slik jeg var den dagen.
– Jeg har skrevet ned min historie fra dagen 22. juli, så barna mine kan få lese gjennom mine ord ved en senere anledning.
Det hører også med til historien at Sætre kommer fra Odalen. En liten bygd som også mistet en samfunnsengasjert dame i regjeringskvartalet.
– Det ble et ytterligere perspektiv at hjembygda var i skikkelig sorg fordi en av innbyggerne ble drept under angrepet i Regjeringskvartalet. Journalist eller ei, så er det historiefortelling det handler om, og denne historien skal ikke glemmes.
