Ragnhild Kaski overlevde terrorangrepet på Utøya:
– Jeg ønsker mer debatt rundt pressens håndtering av 22. juli

I 2011 var Ragnhild Kaski 21 år gammel, og hadde nylig blitt ansatt i AUF som valgkamprådgiver for valget som skulle gjennomføres høsten samme året.

Selv om dette var første sommerleiren som ansatt, hadde Kaski vært en del av AUF siden hun var 16, og vært på Utøya-leir siden 2007.

Kaski tar oss med tilbake til den skjebnesvangre dagen på Utøya i 2011, da massedrapsmannen Anders Behring Breivik skjøt og drepte 69 mennesker 22.juli.

– Det startet som en helt vanlig leirdag med politiske innledninger og forberedelser til alt som skulle skje den dagen. Alt var som det skulle være, helt til vi fikk høre om bomben som hadde gått av i regjeringskvartalet. Da ble alt snudd på hodet, og hele leiren var tydelig preget av det som hadde skjedd, forteller hun.

Bare kort tid etter startet marerittet på Utøya.

– Jeg husker godt de første smellene og panikken som spredde seg. Jeg var i kafebygget på toppen av øya, og husker at folk kom løpende. Jeg ante ikke hva det var som skjedde, men jeg så den intense frykten i folks øyne. Det var fullstendig uoversiktlig og kaotisk, forteller hun.

I panikk hoppet Kaski ut av vinduet som var tre meter over bakken, og knakk hælen og ankelen. Haltende ble hun hjulpet av gårde, og fikk gjemt seg under noen greiner. Der ble hun liggende alene de neste timene.

Hysteriske rop om hjelp

– I starten handler man på impuls. Man forstår at det er en farlig situasjon, og skjønner at man må komme seg unna. Det var ikke tid til å reflektere rundt hva det kunne være, eller hva som var klokt å gjøre. Jeg prøvde bare å ligge stille og lytte til skuddene og bevegelsene.

Gjemmestedet til Kaski lå bare noen meter fra pumpehuset som var der 14 personer ble skutt og drept. Etter som timene gikk, var Kaski overbevist om at det var flereP personer som hadde gått til angrep på leiren.

– Skuddene hadde forskjellige lyder fordi det ble brukt forskjellige våpen, så jeg var ganske sikker på at det var mer enn en person som var der. Men jeg lå helt alene, og telefonen lå igjen inne, så jeg hadde ikke mulighet til å kontakte noen, forteller hun.

Å publisere Utøya-bildene er problematisk. Å ikke gjøre det er verre

Etter timer med skudd og hysteriske rop om hjelp, ble det plutselig stille. Kaski forteller at hun kunne høre en båt som lå og slo inn mot øyen.

– Jeg var iskald og ristet og tenkte at nå tar jeg sjansen. Da jeg kom meg om bord i båten var den allerede fylt med folk. Noen var uskadd og andre alvorlig skadet. Jeg hadde allerede sett så mange døde, og hørt så mange hyl, at jeg skjønte hva som ventet meg da jeg forlot gjemmestedet, forteller hun.

Hjemme i Kirkenes var familien på desperat jakt etter livstegn fra datteren.

– Det var ingen som kunne bekrefte at jeg var i live, fordi jeg hadde vært alene uten kontakt med noen andre de siste timene. Men da jeg kom på sykehuset fikk jeg låne en telefon og ringe hjem.

Noen dager senere ble hun flydd til Kirkenes, og var hjemme med familien mens hun ventet på operasjon av foten.

Personlig seier

Til vanlig bodde Kaski i et kollektiv i Oslo. Alle i kollektivet hadde vært på Utøya, og samtlige overlevde terrorangrepet. At hun hadde et arbeidsfellesskap og et nettverk rundt seg som hadde opplevd det samme, var avgjørende i tiden etterpå.

– Noe av det som har kommet tydeligere frem i år er hvordan mange overlevende har valgt å tone ned sin historie fra 22.juli, sier hun.

– Hvorfor tror du det er tilfellet?

– Jeg mistenker at vi som har overlevd terrorangrepet, er opptatt av å si «jaja, jeg var heldig, med meg går det bra», selv om det er en sannhet med modifikasjoner.

– Kanskje vi er redde for at hvis vi forteller hvor mange døde vi så, eller at vi så andre ble drept, kan det skape noen reaksjoner fra de vi forteller det til. Men det er viktig at samfunnet tar innover seg hvor heftig det var. Vi er heldige som overlevde, men å måtte bære dette med seg resten av livet kan ikke omtales som hell. Og etter hvert som årene har gått, har jeg forstått viktigheten av at de ærlige historiene fra 22. juli blir fortalt.

Hun er tydelig på at debatten om terror og høyreekstremisme i Norge trenger stemmene til de som har kjent hatet og terroren på kroppen.

Kaski forteller at juli måned er like tøff hvert eneste år. Det tok tid før hun orket å besøke Utøya igjen.

– Da vi fikk tilbudet første gang høsten 2011, var jeg ikke klar. Jeg tvilte på om jeg noen gang kom til å bli det. Men jeg tok det gradvis, og det var en stor personlig seier å kunne overnatte og ha det hyggelig der ute igjen.

Kaski har siden jobbet som generalsekretær i AUF, og brukt mye tid på gjenreisning av Utøya.

Kulehull i veggene

– Jeg hadde ansvaret for den første sommerleiren som ble arrangert der ute etter terrorangrepet, og det var givende. Det var av stor betydning for AUF og kunne vende tilbake. Jeg hadde hele tiden som mål at nye AUF-ere fortjente få de samme gode opplevelsene som jeg hadde da jeg var fersk AUF-er og kom på sommerleir for første gang. I 2015 ble det en realitet.

Deler av det gamle kafebygget står fortsatt urørt, nå som en del av "Hegnhuset"- et læringssenter på øya. Kulehullene i veggene er de eneste fysiske sporene som er igjen etter tragedien.

– I dag er det en øy som vekter det gode og flotte med det vonde og vanskelige. At ungdomsorganisasjonen AUF har fått til dette, etter selv å ha blitt rammet av terroren, er for meg det viktigste som har skjedd disse ti årene, sier Kaski.

I forbindelse med ti-års markeringen av terroren, har det blitt debattert hvorvidt media bør publisere de mest groteske bildene fra åstedet etter terrorhandlingen. Kaski mener det er for tidlig.

– Jeg synes det er en krevende debatt. Jeg forstår viktigheten av at de fysiske sporene og bevisene blir tatt vare på, blant annet for å unngå konspirasjonsteorier. Samtidig har jeg konkludert med at det er for tidlig å publisere bilder av de døde. Jeg synes norsk media har hatt en klok tilnærming så langt.

Kaski ønsker mer debatt rundt pressens rolle rett etter 22. juli, og i de ti årene som nå er gått.

– Noen løfter disse debattene nå, og jeg håper større deler av pressen melder seg på. Både for debatt om egen håndtering av selve hendelsen, og om debatten av ekstremisme, terror og hatefulle ytringer.

– Ingenting blir som før

I dag jobber Kaski som kommunikasjonssjef for Kirkens Bymisjon.

Det var etter hun gikk av som generalsekretær i AUF på landsmøtet i 2016, at hun søkte jobb som kommunikasjonsrådgiver i Kirkens Bymisjon. Året etter ble hun kommunikasjonssjef.

– Etter min tid i AUF ønsket jeg å jobbe mer med kommunikasjon. Kirkens Bymisjon ville fokusere på politisk kommunikasjon og påvirkning, og jeg trives godt med å få jobbe i skjæringspunktet mellom kommunikasjon og poltikk.

– Min første tanke etter 22.juli var at ingenting kom til å bli som før. Og på sett og vis stemte det. Men jeg har også i stor grad hatt mulighet til å studere, være i jobb, og fått gjøre det jeg har hatt lyst til i livet.

Støttegruppa ber mediene vise varsomhet med upubliserte Utøya-bilder