Slik formidler de forskning til barn
– Ta dem på alvor, sier Margrethe Lindebø Skeie.
Publisert
(Ås): Onsdag ble Forskningskommunikasjonsdagene i regi av forskning.no satt i gang på NMBU på Ås.
Margrethe Lindebø Skeie fra Aftenposten Junior snakket om hvordan de jobber for å formidle forskning til barn.
– Barn er ikke bare opptatt av nyheter, men også vitenskap. De sender inn mange spørsmål til oss, der de for eksempel lurer på noe som handler om dyr eller hva som skjer på havbunnen, sa Skeie fra scenen.
Hun mener nøkkelen til å nå barn med kommunikasjon, er å ta dem på alvor.
– Derfor har vi blant annet faste innslag med Andreas Wahl, en psykolog og en dyrlege, der de svarer på det som leserne våre lurer på. Ingen spørsmål er dumme.
Balansegang
Samtidig kan det være fort gjort å videreformidle forskningen på en for enkel måte. Derfor må man gjøre nøye vurderinger av hva man tar med og ikke tar med, fortsatte Skeie.
– Når vi snakker med forskere, leger eller politikere, må vi bruke mye tid på å kna informasjonen vi får. Vi må alltid minne forskerne på at de må forklare det enkelt, og tenke at de snakker til en 9-åring.
– Men vi kan ikke forenkle så mye at det blir feil. Dette er en vanskelig balanse, men vi prøver så godt vi kan.
Hun har noen knep for å gjøre stoffet enkelt og forståelig.
– Kan teksten deles opp? Kan den bli kortere? Kan vi bruke et kart? Det er ikke sikkert barna vet veldig godt hvordan for eksempel Ukraina ser ut.
Et tips til forskere som skal kommunisere funn fra kompliserte fagområder til barn og unge, er å gjøre det de presenterer mer interaktivt, ifølge Skeie.
– Quiz, tegnekonkurranser eller skrivekonkurranser er gode eksempler på det. Vi knytter dette til temaene vi skriver om, så hvis vi har en artikkel om dinosaurer, lager vi en quiz om dinosaurer. To kjennetegn på barn er at de er svært nysgjerrige og lærevillige.
Måtte skrive manus selv
Hege Fantoft Andreassen fra CICERO og Amund Aasbrenn fra UiO var også til stede for å snakke om klimaforskning, og hvordan de har jobbet for å appellere til barn.
De satte blant annet i gang et prosjekt, der de tok for seg seks viktige temaer innenfor klimaforskning. Så fikk de forskere til å forklare og snakke om temaene i ulike videoer.
– Vi måtte ha forskere som var komfortable til å ikke bare stå foran kamera og snakke. Noen som var villig til å gjøre litt andre ting i tillegg, som for eksempel å legge seg ned i gresset, sa Aasbrenn.
Da de fikk spørsmål om hvordan de jobbet med manusene til videoene, svarte Andreassen ikke overraskende:
– Vi snakket med forskerne om hva de mente var viktigst. Vi ga dem også muligheten til å skrive manus selv, men vi fant ut at vi måtte gjøre den jobben. De skrev rett og slett altfor langt for halvannet minutt med video.
