«Nå blir det enklere å kunne skrive gode rapporter for klienter uten at omdømmehensyn får trumfe sannferdig rapportering»
Kan EU tvinge oss til å bli bedre på bærekraftsrapportering?
Publisert
Denne artikkelen er over to år gammel.
Alle ønsker å vise at de er, eller er på vei til å bli bærekraftige. Det er mange måter å gjøre dette på, men av de mest brukte er skinnende bærekraftsrapporter. Å selge en bedrift til publikum og investorer er imidlertid ikke rapportens formål. Snarere er det å gi en ærlig fremstilling av bærekraftsarbeid og risiko i den gitte bedriften.
Leser man et utvalg norske bærekraftsrapporter, så oppdager man fort at dette ikke alltid er et mål som nås. Som BI-professor Caroline D. Ditlev-Simonsen nylig skrev i Finansavisen, «Det har vært de gode historiene som har kommet frem.» Det konkrete arbeidet, på godt og vondt, er det verre med.
Dette er ikke utelukkende bedriftenes feil. I dag er det vanskelig å slå fast hvilke data man skal rapportere. En skog av forskjellige standarder lokker bedrifter med at de er den enkleste å anvende, mest anerkjente eller videst kjente.
Når EU nå oppdaterer sine egne rapporteringsstandarder, kan situasjonen brått endre seg.
I 2016 ble EUs direktiv om ikke-finansiell rapportering for visse virksomheter tatt inn i EØS-avtalen. Direktivet har ikke utgjort den store forskjellen for rapportering i Norge, og Europakommisjonen selv har innrømmet at direktivet ikke gjorde det enkelt nok for de rammede bedriftene å rapportere.
På tampen av april kom Europakommisjonen med forslag til et revidert rapporteringsdirektiv som vil ramme langt flere bedrifter enn det forrige på en mer dyptgående måte. Ifølge kommisjonen selv, omfattet det gamle direktivet rundt 11.000 europeiske bedrifter. Det nye direktivet vil pålegge snaue 50.000 europeiske bedrifter uniforme rapporteringskrav.
Det nye direktivet er en del av taksonomi-pakken til kommisjonen og er enda bare et forslag. Det er likevel liten grunn til å tro at det ikke vil ende opp som EU-lov, om enn litt endret, og siden som en del av EØS-avtalen.
Det vil trolig bety slutten for mange av de skinnende, men innholdsmessig tomme rapportene som nå går for å gi et bilde av gitte bedrifters bærekraftsarbeid. Den harde kjernen i arbeidet må frem og det vil bli klart hvem som i realiteten er sinker i arbeidet.
Dette er et gode for oss som hjelper bedrifter med å rapportere, det er et gode for bedriftene selv og for samfunnet som helhet.
Det gjør det lettere for oss, da vi enklere vil kunne skrive gode rapporter for klienter uten at omdømmehensyn får trumfe sannferdig rapportering. Det blir billigere, enklere og mer forutsigbart for bedriftene selv å rapportere. Disse får også avdekket risikoer de kanskje ikke var klar over at de sto overfor på bærekraftsområdet. Som kommisjonen skriver, så har 45 prosent av bedriftene som ble omfattet av det gamle direktivet forbedret compliance-rutinene sine på området for å avverge risiko og for å holde seg innenfor rapporteringskravene.
Til sist vil det være et gode for samfunnet generelt at vi til slutt får på plass et system som gir oss dataen vi trenger for å vite hvor skoen trykker i næringslivet på bærekraft.
Rapportering er ikke løsningen på vår tids store problemer, men det er en del av den. EUs nye rapporteringskrav viser veien videre.
