«– Ikke legg ned sykehuset – jeg ble født der!»
Hvis vi kartlegger og forstår kompleksiteten i saken, også folks følelser og adferd, vil vi kunne kommunisere bedre og mer effektivt med hverandre.
Publisert
Denne artikkelen er over to år gammel.
Det er få ting som vekker så mange følelser og fakkeltog som flytting og nedleggelse av helsetilbud. Det skaper nesten uten unntak heftige debatter, sinte kommentarer og heftige konfrontasjoner. Men hvorfor blir disse sakene så betente gang på gang?
De aller fleste av oss lar seg på et eller annet nivå styre av følelser. Likevel har det å argumentere med utgangspunkt i følelser en ufortjent lavere status enn argumenter som appellerer til det rasjonelle. Men en tusen siders rapport om hvorfor det er faglig og økonomisk riktig å legge ned et sykehus betyr lite, om vi ikke klarer å fortelle hvorfor nedleggelse er riktig for de det rammer. Faglige rapporter appellerer nemlig ikke til de som assosierer sykehuset med stedet de fødte barna sine, fikk livreddende behandling eller tok farvel med sine nærmeste.
For meg betyr Ullevål Sykehus stedet jeg er født og både jeg, venner og familie har fått god hjelp av dyktige leger og sykepleiere gjennom årene. Det er vanskelig å forestille seg et Oslo uten. At byråkrater prøver å forklare hvorfor dette er logiske å gjøre hjelper ikke når befolkningen har et tett forhold til sykehuset. Det skaper bare mer aggresjon i debatten.
Bunadsgeriljas opprop mot nedleggelser av fødetilbud rundt om i landet er også et eksempel på hvordan folkelig motstand mobiliserer mot planlagte endringer i tilbudet. Med tydelig symbolikk og nasjonal appell har de fått mye oppmerksomhet, også langt inn i stortingskorridorene.
I en studie fra Universitetet i Agder har forskere undersøkt folkelig engasjement mot nedleggelser av lokalsykehus gjennom 10 år. De har sett på hvilke ideer som står bak argumentasjonen, hva det er som driver engasjementet.
Det helt åpenbare er at helsetilbudet selvfølgelig står sentralt. Men dette er bare en av flere drivere for aksjonsgruppene. Forskerne har kommet frem til fire perspektiver som står sentralt:
- Trygghet og sikkerhet
- Følelsesmessige bånd mellom sykehus og nærmiljø
- Svekking av tilbud og status utenfor storbyen
- Motstand mot helseforetaksmodellen
Sykehuset er et viktig sted i manges liv. Det er et sted der livet starter, et sted der livet kan vinnes tilbake eller ebbe ut. Over hele landet oppfattes sykehuset som en hjørnesteinsbedrift, der mange jobber og er tett knytta til nærmiljøet. Når tryggheten og nærmiljøet trues, så faller tillitten til helseforetaksmodellen. Forskerne ser at helseforetakenes markedsprinsipper er særlig upopulære, det oppfattes hverken som relevant eller rimelig når det står om liv og helse.
Denne innsikten er viktig fordi vi kan bruke den til å skape bedre debatter, styrke demokratiet og finne frem til bedre løsninger. I en debatt der en part er ensidig følelsesdrevet og motparten først og fremst ser det som sin oppgave å fremme det rasjonelle, får vi ikke en dialog, men en «god dag mann økseskaft»-samtale. Om samtalen kun er ensidig rasjonell kan det oppleves som provoserende, fordi man ikke blir sett og hørt på det forskerne har vist også er viktig for folk. Vi ender opp et sted som demokratisk sett er lite fruktbart.
God kommunikasjon krever innsikt i adferdspsykologi. Hvilke følelser er det som driver debatten? Vi mennesker er ikke alltid rasjonelle og det påvirker hvordan vi kommuniserer. Med en bedre forståelse av kompleksiteten i saken og bruk av tilgjengelig kunnskap og verktøy så kan vi også lykkes bedre i å forstå hverandre.
Så hva kan vi lære oss av de vanskelige sykehussakene og studien fra UiA? Der det som oppfattes som rasjonelt settes opp mot andre interesser blir debatten fastlåst og det skaper følelser av avmakt hos folk. Hvis vi kartlegger og forstår kompleksiteten i saken, også folks følelser og adferd, vil vi kunne kommunisere bedre og mer effektivt med hverandre. Det vil være et gode for demokratiet, og kanskje til og med samle byråkratene i dress og bunadsgeriljan på samme side. Den til tider uglesette kommunikasjonsrådgiveren er kanskje viktigere enn mange tror?
