Har vi et motivasjons­problem i norsk politikk?

Som velger stemte jeg ikke frem representanter som seksuelt trakasserer, tukler med reiseregningene eller lurer til seg attraktive leiligheter i hovedstaden. Likevel har vi fått litt for mange av dem på Stortinget. Da jeg stemte, ønsket jeg folkevalgte som utgjør en forskjell for samfunnet. Ikke for seg selv.

Kanskje har det vært naivt å tro at de som velger et liv i politikken, gjør det fordi de har et genuint ønske om å endre samfunnet. At de gjør det for samfunnets beste, hva nå enn det er for de ulike partiene. At de er indre motivert, og får belønningen gjennom politikken de jobber frem.

Men kan det også hende at vi har en del folkevalgte som velger politikken av helt andre motiver? Som blir motivert av berømmelsen, makten og midlene? At motivasjonen for å være politiker, er ytre motivert. Og at det kan forklare hvorfor vi de siste årene har fått litt for mange eksempler på politikere som bruker makten sin til å seksuelt trakassere, hente ekstra inntekt gjennom falske reiseregninger og få tilgang til gunstige pendlerboliger i hovedstaden?

Saudi-Arabia-avsløringene: UiO har kalt Gambit H+K inn på teppet

Selv om mange politikere er redelige, og har en genuin interesse for å jobbe for samfunnets beste, hever litt for mange seg over loven. Er det for å rettferdiggjøre all dritten de får som politikere? Som et plaster på såret for usaklige kommentarer, trusler og beskyldninger som mange misfornøyde velgere kommer med?

Eller kan det være fordi motivasjonen for jobben er feil i utgangspunktet? At det er først og fremst er den ytre belønningen som motiverer dem for jobben, ikke oppgavene på Stortinget? Ytre motivasjon kan fungere som drivkraft for enkle og manuelle oppgaver, men rollen som folkevalgt er betydelig mer komplisert. Det er kanskje ikke så rart at flere trår feil om drivkraften ikke er interesse for oppgaven i seg selv, men konsekvensene av den.

Omdømmet til våre folkevalgte er uansett svekket. Hvordan kan de gjenreise tilliten?

• Rydd i egne rekker og jobb frem flere politikere som er indre motivert for jobben. Kanskje burde neste valgkamp gjennomføres som en åpen jobbsøkerprosess, med grundig motivasjonskartlegging og åpne personlighetstester. Får vi flere politikere med en indre motivasjon for å utgjøre en forskjell, tror jeg vi også får færre skandaler. De som gjør jobben fordi de vil endre samfunnet, lurer ikke til seg ekstra goder. De får belønningen sin gjennom politikken.
• Gjør som folk flest, og følg lovene de selv er med på å bestemme. Det er handling, ikke ord, som bygger tillit.
• Ta ansvar. God krisekommunikasjon er å være ærlig, innrømme feil og ta ansvar. Jo lengre tid det tar, jo større blir som oftest omdømmetapet. Om vanlige folk i hele landet skal ha tillit til politikere som gruppe, må enkeltpersoner ta ansvar for omdømmet til fellesskapet. Jeg er redd tilliten til politikere og demokratiet, og respekten for velferdsstaten, svekkes, om de ikke tar ansvar. Da er det ikke nok å beklage og si at de ikke visste bedre. De må vise seg større enn det.
  
  Denne kommentaren ble først publisert på Midtnorsk debatt og er gjengitt med artikkelforfatterens tillatelse
  
  ———————————————-
  Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i KOM24? Send ditt innlegg til tips@kom24.no

– Det ligger ingen erkjennelse, beklagelse eller innrømmelse her, sier retorikkekspert om Eva Kristin Hansen