– Det er aldri stilt flere krav til spesialistkompetanse hos kommunikasjonsfolk

Med spalten #MinJobb ønsker KOM24 å få kommunikasjonsfolk til å snakke om jobben sin, hva som inspirerer dem i arbeidet, hvilke utfordringer som finnes i bransjen - og hva som er god kommunikasjon.

Denne gang er det Kjersti Tubaas i Kulturetaten som svarer i spalten.

– Hva er tittelen din - og hva går jobben din ut på?

– Min tittel er kommunikasjonssjef, og min jobb går ut på å bidra til at vår kommunikasjon, fra etaten for kunst og kultur i Oslo kommune, er god og effektiv presentert i mange flater. Kort fortalt.

– Men som kommunikatør, og leder, vet man at den oppgaven har mange fasetter. Jobben handler om i alt fra å ha et strategisk blikk, tilrettelegge for god internkommunikasjon, til å ha målgruppeinnsikt, være aktivt tilstede i digitale sosiale kanaler og bruke betalte medier smart for å styre algoritmene. Men jobben handler også om å rigge et team som er fleksibelt og rustet for en varierende og hektisk hverdag. I tillegg skal pressen håndteres, og informasjon om tjenestene fra etaten skal sikres er tilgjengelig og oppdatert. Et kanskje spesielt viktig ansvar for en kommunikasjonssjef i offentlig sektor.

– Vi som offentlig virksomhet forvalter folkets, og ikke virksomhetens, verdier og penger. Kunst og kultur er kanskje ikke det mest livsviktige området i folks liv, men likevel fundamentalt og berikende for grunnfjellet og velferdssamfunnet, og en viktig næringskjede i samfunnet. Få folk til å kjenne på den følelsen, oppleves som et stort ansvar å bidra til.

– Hva liker du best med jobben din?

– Det må være variasjonen og det å bygge team og strukturer som er rustet for morgendagen, og ofte et høyt uforutsigbart tempo. Er det noe jeg har lært etter mange år som leder, er det å sikre at kommunikasjons-maskineriet internt er velsmurt med «olje og ikke grus.» De du jobber med må ses og utfordres, samtidig. Det må skapes en kultur for utvikling og nysgjerrighet. Det er lov å gjøre ting litt annerledes, for å teste om det fungerer. For så å lære.

– Samtidig, må man finne balansen om når man justerer og kvalitets sikrer. Det samspillet er verdifullt, og noe jeg reflekterer mye over i lederrollen. Det andre aspektet i kommunikasjons-maskineriet er å sikre en stor kanalstruktur og verktøykassen, og bruke de. De må kobles, og kunne brukes enkeltvis. Det er aldri stilt mer krav til spesialistkompetanse hos kommunikasjonsfolk, i alt fra pressearbeid, til PR- og markedsføring, design og visuell kommunikasjon. Samtidig som vi nå skal kunne mye om internkommunikasjon. Internt forventes det at man er like god på de mest kritiske pressesaker, til gla’kampanjer i sosiale medier. Det vet vi som kommunikasjonsfolk, at er et stort spenn, og tidkrevende for å få gode resultater.

– Hvilke arbeidsoppgaver liker du minst?

– Jeg er dessverre utstyrt med en litt for stor dose pågangsmot og rasjonale, så jeg er for mange, irriterende glad i mange oppgaver, og prøver å lete frem til forståelse om at alt henger sammen med alt. Så fra å fylle inn reiseregninger, til å jobbe med budsjetter til å få ut praktisk info om tjenester kommunen har for kulturbransjen, til å drive de mest kreative kampanjene, så finner jeg glede eller rasjonale i mye.

– Men skal jeg løfte frem en ting så må det være å publisere materiale jeg ikke har hatt noe med å gjøre, og ikke får mulighet til å gjøre noe med heller. De arbeidsoppgavene liker jeg minst.

– Hvorfor ville du jobbe med kommunikasjon?

– Det er et vanskelig spørsmål, men jeg tror det rett og slett er fordi kommunikasjonsfaget har både det estetiske i seg, krav til struktur og metode, og krever god timing. Det å ha et godt budskap, med rett innpakning på rett sted til rett tid , som folk får med seg, er den beste tilfredsstillelsen med å jobbe med kommunikasjon. Gjøre en forskjell for folk.

– En annen ting jeg motiveres av, er det å operere i et landskap, hvor det kreves å være oppdatert på trender og forstå de dyptgående vanene du ikke kan rokke ved, samtidig. Det er spennende.

– Hvem inspirerer deg i kommunikasjonssektoren?

– Det er mange. Jeg leser og følge mange som er aktive, og får til ting. Før Covid-19 pandemien elsket jeg å la meg inspirere på konferanser/kurs av folk som kan noe, og som brenner for det de gjør. Og som heller ikke er så opptatt av at de er best, men har utrettet noe. Men jeg henter også mye inspirasjon fra privat sektor. Konsepttankegang, profitt og stort fokus på vise verdien av det du selger.

– Hva gjorde deg sist imponert i kommunikasjonsfaget?

– Politiet på TikTok og Twitter. De var raskt ute og prøvde ut noe de ikke hadde helt kontroll på, selv om de er innenfor en sektor som har mange hensyn de skal balansere. Men, for en revolusjon, i hvert fall sett utenifra.

– Ellers vil jeg løfte frem mine kollegaer i Deichman Bjørvika, det nye hovedbiblioteket i Oslo. Våren 2020, noen måneder før åpning, inviterte de barn fra mange skoler til å flytte bøkene fra det gamle biblioteket. For en ide, og oppmerksomhet det ga. Kommunikasjon handler om gode ideer, og gjøre en forskjell. Du kan ikke pynte på innholdet, men må ha innhold, for at god kommunikasjon skal finne sted.

– Hva er god kommunikasjon?

– Et stort spørsmål, men jeg tenker noe av det viktigste er å være sann og engasjere. Det vil si på det ene siden å være tro mot budskapene du har, men samtidig variere måten å få de frem på. Det er ikke alltid like lett. Det handler om mye. Og ikke minst skal du ha med deg internt de som eier saksområdene. Skepsisen kan ofte være mest internt. De som sitter på fagekspertisen kan fort oppfatte at vi forandrer innholdet, selv om det vi forsøker å gjøre er å skape interesse hos mottakere av budskapet. Forminske avstanden.

– Hva mener du er den største utfordringen for din bransje fremover?

– Uten tvil, pandemien vi står ovenfor. Kunst- og kulturfeltet blør. Får folk endrede vaner når vi kommer på den andre siden? Vil de gå like mye på konserter og utstillinger som før? Hvordan skal vi eventuelt hjelpe folk tilbake med godfølelsen med kunst og kultur? Vil vi få barn til fortsatt bruke fritiden sin på å bli god på en instrument, synge i kor, utforske sine kunstneriske evner eller, blir vi alle litt mer late og glemmer mye av verdigrunnlaget vårt for velferdssamfunnet vårt. Hva får dette å si for kulturfeltet på kort og lang sikt?