Verdikommunikasjon blir stadig viktigere

Verden oppleves stadig mer polarisert. Vi står i en pandemi som tar liv, samtidig som mange ikke ser ut til å ta hensyn til smittevernregler. Tvert imot, har vi de som mener at koronaviruset er ufarlig. Vi lever i en tid, hvor aller konsumerer og produserer informasjon. Det utgjør en utfordring for myndighetene og kommunikatører i å få frem fakta.

Klimafornektere, rasister, sexister, islamister og høyreekstremister har bygget opp sterke kommunikasjonsplattformer, som alle driver frem falske, polariserte eller misvisende nyheter. De etiske vurderingene er ofte fraværende, og respekt for enkeltindividet og personvernhensyn er sjeldent ivaretatt på disse plattformene.

Det er ikke lenger kunnskapsmiljøene som dikterer hva massene anser som en sannhet, det er ofte politikere og mediepersonligheter som setter agendaen og etablerer «nye sannheter». Det er tiden vi lever i. Hvor grensen for uanstendig atferd er i ferd med å viskes ut.

Denne normaliseringen av galskap har foregått i mange tiår, men de siste fem årene oppleves som om de polariserende kreftene har vunnet større terreng. Kanskje er det mannen i det hvite hus, han som har introdusert begrepet «fake news», som har eskalert det hele. Det vi bevitner i disse dager, er en maktgal person, som undergraver demokratiet. Når verdens mektigste politiker leder galskapen og det fungerer, får han følgere og de som følger hans eksempel. Selv her i Norge, hvor mennesker som har flyktet fra krig blir omtalt på underlige måter, eller hvor vi inviterer fascister til å tale for medie-Norge.

Virksomheter og offentlige personer må stadig forholde seg til verdenshendelser, som #MeToo, #BlackLivesMatter, og andre verdispørsmål.

De gruppene som opplever polariseringen som marginaliserende, eller som kjenner på falske nyheter på sin kropp, fungerer naturlig nok som samfunnets etiske kompass innen verdispørsmål. De er det mest verdifulle vi har for å motvirke polarisering, og urett. Se bare på hvordan kvinnebevegelsen har gått i front for å sette seksuell trakassering på dagsorden, og med tilhørende tiltak som skaper åpenhet gjennom at flere står frem, og at flere får konsekvenser. Eller LHBTI+-bevegelsen som har i løpet av et par tiår klart å normalisere sine identiteter, og kontre homofobi gjennom godt og målrettet arbeid.

Nå er det etniske minoriteter som tar til orde mot etnisk profilering og diskriminering i møte med maktinstitusjoner, og i arbeids- og kulturlivet.

De få som gir mange et dårlig rykte

Kommunikasjonsbransjen har fått et veldig ufortjent dårlig rykte. Vi driver med politisk påvirkning og lobbyisme som bryter ned demokratiet, vi er en svingdør unna politiske korridorer, vi har hemmelige kundelister, og så videre. Jeg tror at dette utgjør en veldig liten del av vår bransje. Vi er mange flere som jobber for å kommunisere om viktige temaer, varer, og tjenester som betyr noe for folk flest.

Vi er mange som jobber med informasjon om inkludering, fellesskap, helse og velferd, bærekraft og klima, likestilling og likeverd. Men også vi jobbes imot, de av oss som driver med denne type verdikommunikasjon. Jeg kjenner på det iblant, i møte med enkelte, som gir motstand, når jeg snakker om mangfold i kommunikasjonsbransjen. Den eneste måten jeg kan håndtere dette på, er gjennom å alliere meg med likesinnede – gjennom å argumentere om og om igjen, om det samme, og få flere med på lag.

Min spådom er at verdikommunikasjon vil bli stadig viktigere i tiden fremover, for likeverd, klimakamp, likestilling og inkludering. For fellesskapet.

Jeg har ambisjoner på vegne av oss, at vi skal bli best i klassen på å bli en inkluderende bransje og på å forvalte gode verdier. At vi og vår kunnskap er ettertraktet, fordi vi kjenner til gevinstene i å forene menneskene i vårt samfunn, og fordi vi vet best hvordan vi kan lykkes med det arbeidet.

Retorikk og valg av ord er med på å gi næring til polarisering og splittelse, eller det motsatte, altså næring til felleskapet og inkludering. Et eksempel er statsminister Erna Solberg, som enten på egenhånd eller med hjelp av sine kommunikasjonsrådgivere, kommenterte det grusomme terrorangrepet i Nice.

Hun ble raskt irettesatt av foredragsholder Marco Elsafadi som på sin Facebook skrev;

«På bildet under er mitt forslag til hva Erna Solberg heller kunne ha skrevet, så slipper muslimer å føle ansvar for terrorhandlingen i Nice. Vi bør alle ta avstand fra, og fordømme terror. (…) Selv om terrorister hevder at de representerer en politisk retning eller en religion, så er de først og fremst terrorister og mordere. Retorikk fra ledere kan splitte et samfunn og en verden. Vi må passe på ordbruken... Heia klokskap.»

Innlegget til Esafadi fikk tilnærmet like mange delinger, likes og kommentarer som innlegget til statsministeren. Vår landsleders budskap var ikke samlende.

God verdikommunikasjon inkluderer og forener

Her ligger det noen læringspunkter for oss kommunikatører. Først og fremst at riktighet gir troverdighet. Eller mer konkret, det går an å ta avstand fra terror og støtte ytringsfrihet, uten å ansvarliggjøre en minoritetsgruppe, som også utgjør eller utgjorde Høyre-velgere. Det andre ligger i det jeg nevner ovenfor, at det etiske kompasset til minoriteter eller marginaliserte grupper gir en viktig innsikt. Det er det jeg kaller for den uformelle mangfoldskompetansen, som ikke er tillært, men er opparbeidet gjennom et levd liv som marginalisert.

Men også mange mennesker formaliserer sin mangfoldskompetanse, selv nordmenn med majoritetsbakgrunn. Det resulterer i at man får økt emosjonell intelligens, blir mer sensitiv, og at man velger sine ord med et formål om å ikke skape mer splittelse, slik Elsafadi gjør på vegne av vår statsminister.

«Whenever you find yourself on the side of the majority, it is time to reform (or pause and reflect)», sa forfatteren, Mark Twain. «Minoriteten har alltid rett» er et annet kjent sitat som krediteres mange kjente tenkere, blant annet vår egen Henrik Ibsen. Vi har alle godt av å utvide egne horisonter, og det kan ikke gjøres med mindre ikke vi eksponeres for forskjeller.

Vi har alle godt av å kjenne våre privilegier, eller mangelen av dem. Vi har alle godt av å omgås folk med forskjellige livserfaringer.

Selv om det nå gjøres et utrolig viktig arbeid av bransjeforeningene for å lykkes med mangfold i kommunikasjonsbransjen, har ingen av oss råd til å lene oss på kun dette initiativet. Det vil være begrenset hva bransjeforeningene vil kunne gjennomføre, grunnet kapasitet og ressurser. Det sagt, er det imponerende at de nå forplikter seg, samler seg, og tar sin del av ansvaret. Men dette arbeidet er et felles bransjeansvar.

Hvert byrå, hver kommunikasjonsavdeling, hver politisk parti, hver virksomhet må identifisere hvilke verdier de vil omfavne, og hvordan de skal lykkes med å kommunisere disse. En del av det arbeidet går på å øke mangfoldskompetansen i hver sin virksomhet. Det kan være formalisert mangfoldskompetanse, eller uformell gjennom å tilrettelegge for mangfoldsrekruttering.

Det bør gjøres ved å inkludere eller oppsøke seg til miljøer, personer, eller grupper vi skal omtale, snakke om, eller kommunisere med.