Kommunenes koronakommunikasjon:
Kommunen måtte børste støv av gammel kriseplan da pandemien kom
Alta kommunes eneste kommunikasjonsrådgiver var i mammapermisjon da koronaviruset inntraff.
Denne artikkelen er over to år gammel.
Norge har nå åpnet igjen etter nesten to år med ulike varianter av tiltak for å hindre spredning av koronavirus. I den anledning har KOM24 snakket med flere kommuner. I denne serien ønsker vi å kartlegge hva de som jobber med kommunikasjon fra kommunalt hold sitter igjen med etter så lang tid med pandemi, tiltak og begrensninger.
Hvordan har viktig informasjon blitt videreført til innbyggerne, og hvilke kanaler har de benyttet seg av for å nå flest mulig? Og hvordan har de jobbet for å skape forståelse for tiltakene?
Var i mammamperm
Denne gangen har vi snakket med Astrid Sommarset-Krogh, som er kommunikasjonsrådgiver i Alta kommune.
– Vi opplevde det som veldig hektisk da pandemien var på høyden. Det var veldig mye info som skulle ut, og det skulle forstås og formidles til innbyggerne, sier Sommarset-Krogh.
I Alta kommune bor det om lag 20 000 mennesker. De har ikke ubegrensede ressurser når det gjelder kommunikasjon, noe de fikk merke.
– I kommunen er det sånn at vi bare har én kommunikasjonsrådgiver, som er meg. Og da koronaen kom var jeg i mammaperm, så jeg kunne ikke bidra. Men vi hadde andre som blant annet jobbet med hjemmesiden vår og Facebook, så de tok a seg en del av jobben.
Kriseplan ble tatt i bruk
I Alta hadde de få lokale tiltak gjennom hele pandemien. Dette gjorde situasjonen mer forutsigbar for innbyggerne, mener Sommarset-Krogh.
– Kommunen har konsekvent fulgt nasjonale råd og tiltak. Dersom vi hadde gjort egne vedtak lokalt, hadde vi også måttet forklare det. Jeg tror det gjorde det litt enklere i en ellers vanskelig situasjon.
Kommunens krisekommunikasjonsplan, som hadde vært lagt på hylla en god stund, måtte tas i bruk. Denne planen omfatter blant annet det å avklare roller innad, hvordan de skal skape tillit til kommunen ved å gi innsyn, og hvordan de viktigste målgruppene skal informeres direkte.
– I tillegg til å kommunisere eksternt til innbyggerne, måtte vi også kommunisere internt. Selv om vi ikke har et stort apparat for kommunikasjon, opplevde vi at kvaliteten ble god nok. Pressemeldinger gikk ut daglig i perioder, vi brukte sosiale medier og kriseplanen ble fulgt.
Læring for store og små kommuner
Sommarset-Krogh sier at de ikke hadde store utfordringer med å skape forståelse for strenge tiltak blant befolkningen. Det var heller slik at noen reagerte hvis tiltakene var for milde.
– Den første tiden, og egentlig hele det første året, var innbyggerne veldig mottakelig for tiltak. Folk visste ikke hvor skadelig dette viruset var, og de var med på notene. Så vi opplevde ikke at vi måtte jobbe mye med det. Men når oppmykningen etter hvert kom ville mange ha strengere restriksjoner.
De har også hatt løpende kontakt med innbyggerne, og fått tilbakemeldinger underveis.
– Helt i starten av pandemien var det jo for eksempel ikke lov til å reise til Nord-Norge, og da var alle samlet om dette. Skulle man gjort noe slikt litt senere, ville det nok blitt flere reaksjoner. Etter hvert har vi måttet svare mer på hvorfor vi gjør sånn og sånn, og til det har vi brukt en egen korona-mail, koronatelefon og sosiale medier. Her har mange i organisasjonen bidratt slik at vi har fått svart alle på en god måte.
Umettelig behov
Sommarset-Krogh tror mange har forstått mer av hvilken rolle de som jobber med kommunikasjon har. Ofte kan en få et litt unyansert bilde av hva dette innebærer, mener hun.
– Underveis i hele pandemien har det vært et umettelig informasjonsbehov. Til tider har vi ikke nådd fram med alt heller, men det tror jeg gjelder alle kommuner i Norge.
I tillegg mener hun at Kommune-Norge selv har lært mer om behovet for god informasjonsformidling.
– Jeg tror også at uansett hvor stor eller liten en kommune er, så har de lært hvor viktig det er å prioritere kommunikasjon.
