MENINGER:
Det er ikke en privatsak hvordan du skriver på jobb
«Om vi ikke tenker på hvordan teksten kan oppfattes i konteksten hos ulike målgrupper, kan den i verste fall ende med ubevisst å ekskludere borgere – mennesker – fra fellesskapet», skriver Anniken Høiaasen Westtorp.
Språk vekker følelser. Selv en beskrivende og knusktørr byråkratisk setning kan gi noen vondt i magen, få en annen til å føle seg dum, eller gi andre en følelse av at man er annerledes og ikke som «alle andre».
Hvordan man skriver, oppleves av mange som svært privat. Selvsagt er vi opptatt av å ikke ha skrivefeil, og at det vi skriver skal være korrekt. Og i tillegg har vi kanskje funnet en stil og tone vi liker?
Død over kansellispråket
Men det at du har skrevet noe, betyr jo ikke at det som står der blir forstått. Mange av brevene og tekstene fra det offentlige har tidligere hatt en tendens til å ha et tungt, vanskelig og kronglete språk, ofte beskrevet som kansellistil.
Heldigvis har byråkratiet i offentlig sektor vært opptatt av å skrive klart og forståelig i en årrekke, og jeg har inntrykk av at fortiden med snirklete kansellispråk langt på vei er historie.
Det siste året har vi blitt godt hjulpet av nye krav til universell utforming, og ikke minst den nye språkloven.
Klarspråkpriser er blitt delt ut i snart 15 år, og jeg vet det hver dag blir gjort en iherdig og heltemodig innsats blant landets byråkrater i hele den offentlige forvaltningen for å legge kansellispråket i sin verste form, dødt.
Er forstått riktig oppfattet?
Vi er godt på vei til at tekstene våre blir mer forståelige. Men blir de oppfattet som de var ment?
For ikke lenge siden var jeg på en klarspråksamling der inkluderende språk var ett av temaene. Her ble blant annet bruk av begrepene «fars navn» og «stillingstittel» i diverse skjemaer nevnt.
For hva med de som ikke er født med to foreldre? Eller som har to foreldre med samme kjønn?
Eller de som verken har en jobb, eller en fjong jobbtittel?
Jeg lærte allerede under studiene i kommunikasjon at språk er makt. Språk definerer virkeligheten. Hvis du ser inn i et språklig speil som ikke viser deg slik du oppfatter at du er, så gjør dette noe med selvbildet vårt. Det disse ordene egentlig formidler, er at en medmor blir definert som «far», og du får fastslått at du er «arbeidsløs», og ikke arbeidssøker.
No text is an island
Så må vi passe oss for å gå i den andre fella: å dyrke krenkorama.
Saksbehandleren, UX-designeren eller kommunikasjonsrådgiveren mener det i aller beste mening når de skriver brev, utformer tjenester og lager nettsaker. Jeg kjenner mange dyktige av alle de ovennevnte byråkratene. Ord og begreper pusses på – ofte til den berømte krampa tar oss.
Vi kan kvalitetssikre korrekt og forståelig tekst i alle ledd når vi skriver. Men om vi ikke tenker på hvordan teksten kan oppfattes i konteksten hos ulike målgrupper, kan den i verste fall ende med ubevisst å ekskludere borgere – mennesker – fra fellesskapet.
Tenk at hver eneste setning jeg skriver i byråkratiets tjeneste kan sees i et slikt maktperspektiv.
Det er egentlig ganske skremmende å tenke på! Og det gjør meg også ganske ydmyk. Det er derfor ikke en privatsak hvordan jeg skriver på jobb!
———————————————-
Dette er en utvidet tekst, som skribenten først skrev på sin LinkedIn-profil.
Dette er et meningsinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i KOM24? Send ditt innlegg til meninger@kom24.no.
