Universitetet i Oslo prøvde å få oversikt over alle Facebook-sidene sine. Da de passerte 400 sluttet de å telle
Slik klarer noen av landets største forskningsinstitusjoner å nå ut til folket.
Publisert
Denne artikkelen er over to år gammel.
(Forskningskommunikasjonsdagene) – Det er feil å tenke at kommunikasjonsdirektøren skal kjenne alle detaljene. Vi skal legge til rette for at arbeidet har den rette strategiske retningen. Så skal vi ansette folk som er eksperter. Det beste for meg er at det sitter en og følger med, så skal jeg tilrettelegge for verdiskapende miljø. Vi må ha retningen fram, så har vi et lass med gode medarbeidere som kommer med innspill.
Det sier Geir Mikalsen, direktør kommunikasjon og samfunnskontakt, Norges Handelshøyskole.
Tok tak i Facebook
Onsdag i forrige uke var han på Forskningskommunikasjonsdagene, sammen med Mala Wang-Naveen, kommunikasjonssjef SINTEF digital og Berit Kolberg Rossiné, direktør kommunikasjon og samfunnskontakt, Universitetet i Oslo.
Tema for samtalen var hva som må ut og hva som må inn. Alle tre er relativt ferske i stillingene sine, Rossiné har vært lengst i sin stilling med sine tre år.
Hun sier at noe av det første hun tok tak i da hun begynte i stillingen på UiO var alle Facebook-sidene de hadde.
For etter å ha blitt kjent med ledelse og ansatte satt hun igjen med to ting.
Det første var at de måtte få styr på alle kanalene sine, da særlig de digitale.
Så de satte i gang med å telle hvor mange Facebook-sider de hadde.
– Da vi passerte 400 stoppet vi å telle, forteller hun.
Det andre hun satt igjen med var at de måtte bli bedre på dette med internkommunikasjon.
– Skal jeg være ærlig har vi jobbet med mest det første, det siste er et stort dyr og vi vet ikke hvordan vi skal ta tak i det nå, innrømmer hun.
– Nettsiden må fungere
På UiO er det nærmere 100 stykker som jobber med kommunikasjon, 28 stykker på hennes avdeling. Det er fakultetene som driver med forskningsformidling. Noen fakultet har egen kommunikasjonsavdeling, mens andre har noen enkelte ressurser.
Rossiné sier hun antar det er rundt 40–50 personer til sammen som jobber med forskningskommunikasjon ved UiO. Men ikke alle er i fulle stillinger.
Rossiné mener universitetet nå har begynt å få en retning på forskningsformidlingen sin nå og peker på kanaler som snl.no og forskning.no. Hun sier de og er blitt flinkere til å tenke søkemotoroptimalisering og de setter sammen fora hvor kan lære av hverandre.
Samtidig er de opptatt av at studentkommunikasjon er superviktig.
– Om ikke nettsiden funker går det utover hverdagen deres, peker hun på.
Hun peker og på viktigheten av å skape godt innhold i sosiale medier og hun mener man må ha minst et halvt årsverk for å lage godt innhold der.
– Det å sette plan, det ser vi fungerer, sier hun.
Rossiné sier videre at det rommet hun føler de kan ta, er på profesjonelt drevne kanaler.
– Det blir ikke det om alle forskere skal ha sin egen podkast. Vi må være der publikum er og framme i skoene på medieutvikling, uten å miste hodet til Kina, sier hun.
Hun mener at om du skaper noe bra, vil folk være med.
– Vi har mange gode kanaler, utfordringen er å komme ut av det og treffe enda bredere, sier hun.
Men hun innrømmer at de egentlig ikke vet hvor mange som får med seg innholdet fra podkastene deres.
– Vi publiserer på ulike kanaler, så vi ser ikke reelle tall. Men jeg tror det er noen lyttere der, sier hun humoristisk.
På den andre siden har man Sintef Digital.
50 000 nedlastinger
Den avdelingen ble opprettet for noen år siden. Det begynte med at det var en person som jobbet i en halv stilling med kommunikasjon. Etter hvert fikk man på plass en kommunikasjonssjef. Nå har det vokst til en kommunikasjonsavdeling bestående av fem personer.
Og som UiO satser Sintef Digital på podkast.
De lanserte sin podkast i sommer.
Forskjellen på de to er at Sintef Digital vet hvor mange som lytter på den.
– Den har 50 000 nedlastinger, interessen for den har eksplodert, sier kommunikasjonsdirektør Mala Wang-Naveen.
I tillegg til podkast satser de mer på Linkedin, mens Facebook har de prioritert ned.
Det å lage podkast kom de fram til etter å ha gjort strategiarbeidet sitt.
– Det jeg så er at det vi trenger er kulturendring internt. Hvordan få forskerne til på se opp og se på oss som en integrert del av kulturen. Så vi lagde podkast, det var en reise som varte et halvt år for å få det til, forteller hun.
Hun sier at de oppfordrer forskerne til å kommunisere og viser til at de har mye formidlingsglede selv.
– Men vi vil ikke ha 400 Twitter-kontoer uten kontroll heller, sier hun og forteller at hun selv har gjort seg upopulær nylig ved å legge ned en Twitter-konto drevet av formidlingsglade forskere uten en konkret plan med kontoen.
– Kommunikasjonsavdelingen er bare en bro fra forskerne. Det er de som eier det og må ha interesse og lyst til å formidle. Men jeg tar alltid praten med dem, hvem har publiseringsansvar, hvem er publikum, hva er målet, forteller hun.
Wang-Naveen sier dette er viktig, så formidlingsideen ikke bare er noe som noen har kommet på på et møte, men at det er substans.
Hun innrømmer at hun nylig har gjort seg selv upopulær i forskerkretser ved å ta tak og legge ned en instagramkonto fra en forskergruppe som følte seg i motbakke.
– Det var mye hummer og kanari der og jeg sa at dette går ikke, forteller hun og fortsetter:
– Det er vanskelig, for de går inn i det med entusiasme. Men vi må vise at vi som proft kommunikasjonsteam kan bistå, sier hun.
