Folkehelse og fylkesgrenser
«Nå er det 2,1 millioner vanlige folk som er opptatt av idrett sin tur. For Vedum, fylkesgrenser? Noen må snart påpeke at keiseren har fått nye klær. Og finne frem en shorts til ham.»
Publisert
Denne artikkelen er over to år gammel.
Jeg tror vanlige folk bryr seg mer om sitt lokale idrettslag enn fylkesgrenser. Har du fulgt med i den politiske debatten det siste året, skulle du ikke tro det var sånn. Nå er det vanlige folk sin tur, heter det fra politikerne. Nå skal de endelig få tilbake Østfold, Akershus og Buskerud. Hvis Viken vil. For det er Viken selv som skal få bestemme.
Jeg tror vanlige folk i Viken lever godt med de grensene de har. For å sitere en vanlig mann fra Ål som uttalte seg om saken: «I couldn’t care less.»
Samtidig som det er en politisk kamp for å gjeninnføre gamle fylkesstrukturer, er det et grasrotopprop i idretten. Gjennom pandemien har breddeidretten følt seg ignorert, og de gangene de er blitt hørt, har stemmene følt at de ikke er blitt tatt på alvor. Nå er breddeidretten i gang igjen, men et og et halvt år uten aktivitet er lenge. Og hvilke følger denne inaktiviteten får for befolkningen og samfunnet vet vi ikke ennå.
Kultur og idrett
Norge har en idrettskultur å være stolt av. I marginale idretter som passer vårt klima godt, er vi de beste. I mer internasjonale idretter leverer vi resultater omtrent som forventet. Men det vi virkelig kan være stolte av er det nasjonale idrettsbevegelsen. De frivillige som får aktivitetene til å blomstre på idrettsarenaer og i haller året rundt. Dette er en folkebevegelse som jeg tror ikke står tilbake for noe i verden.
Det er tradisjon i Norge for at idretten skal klare seg selv, politisk innblanding har ikke vært nødvendig. Men det kan virke som om den frustrasjonen idretten har følt på under pandemien holder stand. Forholdet mellom politikere og idretten har blitt tydeligere det siste året.
I stedet for å bli sett på som en del av løsningen på utfordringer under pandemien, har idretten konkurrert med andre servicetilbud som barer og restauranter. En likebehandling på ulike vilkår har for idrettslagene føltes urettferdig. At ungdommer og voksne ikke har fått holde på med sin aktivitet, det være seg orientering, fotball eller friidrett, har for mange vært uforståelig. Samtidig som andre arenaer gradvis fikk tilbake normalen, hang idretten etter. Det virker som om politikerne hverken snakker eller forstår idrettens språk.
Festtaler
Politikerne liker å skryte av idrettsprestasjoner, de skryter av det på sitt politiske vis. Kulturministeren skryter av idretten. Ikke idrettsministeren, for det finnes ikke noen idrettsminister.
Men skryt er bare en side av saken, det er i hverdagspolitikken idretten tildeles vilkårene de jobber ut ifra, ikke på idrettsgallaen, eller i OL. I kommuner og fylker kjempes det hver dag for nye anlegg og opprusting av idrettshaller. I byene bygges det stadig tettere. Det er mangel på boliger i sentrale områder, og å bygge boliger er lønnsomt. Da det er ikke alltid lett å prioritere grønne områder eller anlegg for idretts- og fritidsaktiviteter, som gir mindre penger i kommunekassen.
Politikk handler om å prioritere, og idretten må som alle andre kjempe om oppmerksomheten. Vanlige folk i idretten vil bli hørt og prioritert. Det er en kamp de ikke burde kjempe alene. 2,1 millioner medlemmer i idrettsbevegelsen fortjener en person på innsiden som kan kjempe på deres side, som snakker deres språk. Det er på høy tid at Norge får en idrettsminister.
Nå er det 2,1 millioner vanlige folk som er opptatt av idrett sin tur. For Vedum, fylkesgrenser? Noen må snart påpeke at keiseren har fått nye klær. Og finne frem en shorts til ham.
