De politiske debattene trenger en retorisk utbryter

Vi får mer av det vi retter oppmerksomheten vår mot, og vi blir gode på det vi øver på. Likevel velger mange politikere å snakke mer om hva politiske motstandere gjør eller ikke gjør, enn hva de selv vil og får til. Er det et paradoks at politisk retorikk ikke er mer selvopptatt?

Når VisitNorway markedsfører Norge forteller de en eventyrfortelling. Om nordlys, midnattssol, urørt natur og majestetiske fjell. Strendene i Lofoten er kritthvite, og vannet er turkisblått. At det er iskaldt å bade der sier historien ingenting om. Markedsføringen bryr seg heller ikke om hva resten Europa byr på denne sommeren. Norge er et eventyr og stappfullt av opplevelser.

Lær av billigkjedene

Retorikken i de politiske debattene er en litt annen. Der hører vi mer om hva den politiske motstanderen gjør feil, enn hva avsenderen vil oppnå med egen politikk. Kommunikasjonen devaluerer og snakker ned motstanderen. Den handler om alt som er feil med snøen som falt i fjor. Hva oppnår vi egentlig med det?

For når matvaregigantene skal selge mer, snakker også de om seg og sitt. De snakker ikke ned utvalget i andre kjeder. Rema har 1000 grunner til at vi skal handle hos dem. Den viktigste er lave priser. Coop forteller historien om at litt av det er mitt. Kiwi er opptatt av bind, bleier, frukt og grønt.

Prinsippet er enkelt. Budskapet er selvopptatt og fremhever det unike med dem selv. Det som vekker lysten i meg som kjøper. En historie jeg kan identifisere meg med. Noe vi har til felles og som jeg vil være en del av. Enten det er lave priser eller stort utvalg.

Corporate Communications styrker laget med dansk erfaring

Hva hadde skjedd om de politiske debattene hadde brukt mer av den samme retorikken? Hadde debatten blitt mer spennende og hadde det blitt lettere å forstå hva de politiske partiene vil?

For fellesskapet er allerede godt etablert i politikken. Produktene er solide, og oppslutningen er relativt stor. Partiene har mange engasjerte selgere. De går rundt i gult, grønt, blått og rødt. De deler ut roser og steker vafler. De selger verdier, miljøprofiler, familiepolitikk, eldreomsorg, nærings- og skolepolitikk. Partiprogrammene er som en lang kundeavis.

Retorikken har blitt en ukultur

Men i debattene er det som om politikerne bytter lag og deltar i et rollespill. Høyre tar på seg den grønne hatten, og snakker om hvorfor politikken til Miljøpartiet De Grønne er dårlig næringspolitikk. Venstre snakker mer om hva Arbeiderpartiet mente i opposisjon, enn hva de selv vil gjøre. Som motsvar er Arbeiderpartiet i posisjon mer opptatt av hva Høyre ikke gjorde da de hadde makten. Henger du med?

Selv faller jeg av og håper på en utbryter. En som går foran og fremsnakker egen politikk. En som bruker taletiden sin til å snakke om hva de vil oppnå og hvordan partiet skal lykkes med det. En utbryter som setter egne verdier i sentrum, konsentrerer seg om egen politikk og ikke bryr seg om resten av feltet fortsetter i en annen retning.

For det er som om de avbryter og snakker i munnen på hverandre, fordi det er noe alle politikere gjør. Retorikken har blitt en ukultur der angrep er det beste forsvar. Politiske mål drukner i usaklige argument som verbalt kveler motstanderen. De vil ulike ting, men argumenterer i flokk. Hvorfor har det blitt sånn? Er det mediene sin skyld?

Retorikken har på mange måter blitt et paradoks. I resten av arbeids- og samfunnslivet er det ikke så vanlig å snakke ned andre, når målet er å komme seg opp og fram. På jobbintervju snakker vi om motivasjon for jobben, relevant erfaring og hva vi kan bidra med. I idretten skaper utøverne prestasjoner gjennom målrettet trening, og fokus på egne arbeidsoppgaver. Vi har erfart at vi får mer av det vi retter oppmerksomheten vår mot.

En historie jeg tror på

Derfor er det ikke uten grunn at VisitNorway snakker om opplevelsene i Norge, og ikke om ulempene i Europa. De forteller en historie jeg kan drømme meg bort i. En historie jeg tror på. På fjelltur i midnattssol eller på ski over Hardangervidda. Selv i dårlig vær får jeg lyst til å oppleve eventyrene i norsk natur.

Norsk politikk kan også få mer av denne historiefortellingen, men da må vi slutte med rollespillet. Når politikerne bruker taletiden på egen partipolitikk får vi mer mening, og mindre polarisering i debattene.

Har vi noen modige politikere som vil bryte ut? Og har vi journalister som vil dekke de litt mindre populistiske fortellingene?

—————————-

Innlegget ble først publisert hos Adresseavisen/Midtnorsk Debatt. Publisert med artikkelforfatterens tillatelse.

Dette er et debattinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i KOM24? Send ditt innlegg til meninger@kom24.no

– Informasjonsavdelinger trenger færre byråkrater, og flere folk som skjønner og respekterer hvordan journalister jobber