MENINGER:
Jeg har dårlig arbeidsmoral
«Det ble jeg fortalt i en rekrutteringsprosess. Eller, «jeg jobber for å leve, jeg lever ikke for å jobbe» som de fortalte meg. Men er det ikke sånn for de fleste?», skriver Anne Marte W. Smebye.
Passet mitt ble påskrevet dårlig arbeidsmoral etter at jeg hadde tatt en personlighetstest i forbindelse med en rekrutteringsprosess. Bruk av personlighetstester i rekruttering er et eget kapittel vi kan besøke en annen dag.
Uansett. Jeg har aldri følt meg så lite attraktiv som da jeg i denne intervjusettingen ble stemplet som lat. Et veldig urettferdig stempel følte jeg, som i store deler av arbeidslivet mitt har jobbet tolvtimers dager, helger, begravelser og julaftener for å dra prosjekter i havn.
Jeg har møtt på intet mindre enn tre vegger på veien mot heder, ære og fornøyde kunder. Og for hva? Det er jo bare reklame, som vi minner hverandre på når stresset river som verst.
Resultatene på denne personlighetstesten var ikke bare farget av en som er lei overtidskulturen i reklamebransjen, men det medvirket kanskje også at jeg satt der i rommet med en liten baby i magen. Livet hadde fått en ny dimensjon og verdi. Og det er jo ofte sånn at barn er beste billetten ut av overtid og kveldsjobbing. Du kan ikke la et barn bli i barnehagen over natten.
Men fritid, hobbyer, venner og øvrig familie veier lite når man blir bedt om å brette opp ermene og ta en for laget i omfattende kundepitcher eller når altfor mange leveranser har førstepri samtidig.
Du må flagge hvis du har for mye å gjøre, har jeg alltid fått beskjed om. Og det har jeg alltid gjort. Sjeldent har det blitt tatt reelle grep for å redusere arbeidsmengden.
For hvor mange kunder sier vi egentlig nei til? Og hvor mange nei må en leder høre for å selv si nei videre?
Kan vi snakke om samtykkekultur i arbeidslivet? Du sa nei, men fant jo tid til jobben likevel. Se, du oppnådde jo så gode resultater med kampanjen. Var det ikke verdt det?
Bedriftsmassasje, ekstra feriedager og Cannes-turer er deilige plastre på såret, men hvor mye koster disse ansattgodene oss arbeidstakere? På hvilket prosjekt fører jeg egentlig alle timene jeg har sittet i en stol hos fastlegen fordi livet ikke går opp? Hva er prisen for tapte vennskap og hvor mye koster tre måneder under dyna? Mer enn en Aperol spritz på stranda i hvert fall.
Sykefraværet stiger i bransjen, skriver KOM24. Ingen er overrasket. Skyldes det dårlig ledelse, eller en kultur vi er blendet av?
Da jeg møtte veggen for tredje gang var det øverste leder selv, som skrev brev til legen min og insisterte på at de sykemeldte meg. Jeg møtte altså veggen, selv med en fantastisk, empatisk leder. Så hvor er det det skorter? Hva er det med denne kognitive dissonansen i norsk reklamebransje?
Personlighetstesten blir et bevis på en forventning som ikke kan innfris. Briefen er for omfattende. Og skal det være sånn, kan heller Chat GPT ta jobben min.
Men det er håp. Etter ti år har jeg funnet en balanse. I et norsk reklamebyrå. For misforstå meg rett. Jeg elsker reklamebransjen. Jeg har prøvd å forlate den, men savnet den for mye.
Vi har en herlig energi, utrolige dyktige mennesker, og vi får lov å leke på jobb. Men det må da være mulig å få til dette mellom klokken 9 og 17? Eller har jeg bare dårlig arbeidsmoral?
———————————————-
Denne teksten er en utvidet versjon fra Smebyes LinkedIn-profil, og er gjengitt med tillatelse.
Dette er et meningsinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i KOM24? Send ditt innlegg til meninger@kom24.no.
