Dro rett til statsministerboligen etter bomben smalt
Der ble Camilla Ryste møtt av to skadede kollegaer i døra.
Publisert
Sist oppdatert
Denne artikkelen er over to år gammel.
I 2014 sluttet Camilla Ryste på Statsministerens kontor og tok steget inn i politikken, som kommunikasjonssjef for Arbeiderpartiets stortingsgruppe og pressekontakt for Jonas Gahr Støre. Der ble hun kjent med flere som var på Utøya.
– Jeg har sett hvor vanskelig det har vært for AUFerne å snakke om at de var et bevisst utvalgt mål for den høyreekstreme gjerningsmannen. De politiske tankene som lå bak angrepet, som gjerningsmannen ikke er alene om, har vært vanskelig å diskutere, sier Ryste til KOM24.
Hun sier det er forkastelig og helt uakseptabelt at mange overlevende møtes med hat og hets i kommentarfeltene.
– Jeg er glad temaet nå kommer opp med full styrke, og har stor respekt for AUFerne som tar belastningen det er å snakke om dette. At flere tar til motmæle trekkes frem av mange som det vi alle kan bidra med. Det er jeg enig i. Men mye av det groveste tror jeg skjer i egne «ekkokammere» som ikke er synlige for så mange.
– Dra til statsministerboligen
22. juli 2011 hadde Ryste og familien ferie.
– Jeg var hjemme på Nordstrand da bomben smalt i regjeringskvartalet, sammen med mannen min og datteren vår som da var 2 år gammel. Jeg hørte smellet, 10 kilometer unna sentrum. Så kom meldingen om eksplosjon i sentrum.
Hun var på det tidspunktet kommunikasjonsrådgiver på SMK. Sammen med fire kollegaer i embetsverket, politisk rådgiver Sindre Beyer og statssekretær Hans Kristian Amundsen, utgjorde de kommunikasjonsstaben til statsministeren.
Da NTB meldte at Høyblokka var rammet, tok hun kontakt med sjefen sin og sa hun kunne bidra. Ryste fikk beskjed om å reise mot sentrum, og at hun ville få nærmere beskjed på veien. Hun fikk beskjed om å dra til statsministerboligen.
– På vei inn i boligen møtte jeg to kollegaer som hadde vært i Høyblokka. En av dem hadde en stor bandasje rundt hodet.
Jobbet fra en sofa i stua til Stoltenberg
Den første tiden etter handlet om å skaffe en oversikt, i den grad det var mulig.
– I de første timene var det viktigste å kommunisere at statsministeren var uskadd og på et trygt sted. Utover kvelden og ettermiddagen var budskapet at regjeringen var operativ og fulgte situasjonen tett, og at nødetatene håndterte den pågående situasjonen. Fra pressekonferansen på kvelden 22. juli og i dagene og ukene som fulgte var det mer verdibasert kommunikasjon, i tillegg til å formidle rene fakta om angrepet.
Statsministerens kontor øver jevnlig på krisehåndtering, og var allerede i 2011 godt rigget for å jobbe fra andre steder enn kontoret, ifølge Ryste.
– I flere uker etter 22. juli var kommunikasjonsavdelingens «lokale» en sofa i stua til Jens Stoltenberg. Det vanskeligste med krisekommunikasjon er at du som regel skal kommunisere uten at alle fakta og svar er klare. Det viktigste er at du tar høyde for dette, og at du klarer å formulere et troverdig budskap som folk kan relatere seg til. Selv om jeg aldri, heldigvis, har vært i nærheten av å jobbe med noe som er like alvorlig i ettertid, tok jeg med meg mange erfaringer fra dette.
Hadde ikke mer energi
Hun ble imponert over hvordan Jens Stoltenberg fra første stund ledet krisen. De var raskt klar over at dette var et terrorangrep med ukjent gjerningsperson eller -personer. Mange av de som befant seg i statsministerboligen hadde et nært forhold til øya og kjente både deltagerne og mange av foreldrene deres.
– Utover kvelden ble det også klart at flere kollegaer fra departementene hadde mistet livet, blant andre en av våre kollegaer på SMK.
I 2014 sluttet hun som kommunikasjonsrådgiver på Statsministerens kontor, og tok steget inn i politikken som kommunikasjonssjef for Arbeiderpartiets stortingsgruppe og pressekontakt for Jonas Gahr Støre. Her ble hun frem til 2018. Idag er hun kommunikasjonssjef i NAF.
– Jobben krevde at jeg var tilgjengelig døgnet rundt. Etter fire år var energien brukt opp og tiden var inne for en jobb som var litt enklere å kombinere med et normalt familieliv.
