Jeg elsket jobben min til tross for utfordringene, men ingen klarer å jobbe så mye uten at det får konsekvenser til slutt
«Jeg elsket jobben min til tross for utfordringene, men ingen klarer å jobbe så mye uten at det får konsekvenser til slutt.» skriver Meri Wiik i dette innlegget.
Denne artikkelen er over to år gammel.
Throwback til Social Media Days i februar 2015.
Jeg var 25 år, ledet sosiale medier-avdelingen i et reklamebyrå i Oslo og vant prisen for årets ildsjel på SMD2015. Ett år senere var jeg utbrent, sykemeldt og HATET sosiale medier.
Til uken skal jeg på Social Media days igjen. Nå har kjærligheten nemlig blomstret igjen etter sju år med «it's complicated» for meg og Facebook. Jeg gleder meg masse!
Jeg var en klassisk «flinkis» de første årene i karrieren. Jeg jobbet beinhardt med masse overtid (uten overtidsbetalt), var sosial med kunder og kolleger på fritiden – og var alltid pålogga. Jeg sa ja til alt alle spurte om og sov alt for lite på natta.
Samtidig som jeg hadde ansvar for mange store merkevarer i SoMe, jobbet jeg med å overbevise de tradisjonelle kollegaene mine til å inkludere some i kampanjene de jobbet med.
De fleste likte ikke hverken meg eller det jeg drev med – og jeg følte meg utestengt og som «hun rare». På kontoret var jeg allikevel en alle turte å komme til med sine utfordringer og spørsmål om faget etterhvert som behovet ble tydeligere.
Jeg elsket jobben min til tross for utfordringene, men ingen klarer å jobbe så mye uten at det får konsekvenser til slutt. Potet heter det visst når man gjør alt. Og det var jeg i ordets rette forstand, for jeg gjorde virkelig alt mulig.
Til alle døgnets tider.
BANG sa det til slutt.
Jeg møtte veggen etter en helt ekstremt krevende måned på jobb våren 2016. Vi snakker da om overtid i så store mengder at du ikke ville trodd meg hvis jeg ga deg et tall.
«Hvordan går det egentlig med deg, Meri?». En kollega spurte meg på jobbtur for en kunde fordi hun så at jeg var helt tom i blikket på opptak. Det var da det gikk opp for meg at jeg hadde det helt utrolig kjipt. Hun var snill og sa jeg måtte gjøre noe. Da jeg kom hjem dro jeg til legen slik hun hadde sagt – og ble sykemeldt. Deretter la jeg meg til å sove.
Jeg sov døgnet rundt i ukesvis før jeg hadde krefter til å komme meg ut døra. Etter en stund karret jeg meg tilbake på jobb, men innså dessverre at motivasjonen min var borte. «Ildsjelen» var blitt til aske. Overkokt potet? Eller kanskje bare potetskall?
Siden da har det skjedd mye.
Det har skjedd mye i bransjen og det har skjedd mye med meg. Bransjen er mer inkluderende og det digitale omfavnes fra start (alltid håper jeg? Correct me if I'm wrong.), det finnes utdannelser innen faget og vi jobber med helt andre kanalmixer enn i 2015.
Jeg har jobbet på andre siden av bordet med merkevare, i startups og vært en svipptur innom byråbransjen. Jeg har bygget opp en ny stolthet i det å jobbe med sosiale medier. Jeg ELSKER det igjen. I dag er jeg gründer og markedssjef i en spennende bedrift. Jeg sier nei til ting. Sier ifra. Snakker opp andre. Inkluderer og heier. Men mest av alt, så passer jeg på at hverken jeg eller de jeg jobber med skal bli utbrent når de jobber med noe de elsker.
Det er det ikke verdt.
Dette innlegget ble først publisert på Wiiks LinkedIn-profil og er gjengitt med tillatelse
———————————————-
Dette er et meningsinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i KOM24? Send ditt innlegg til meninger@kom24.no.
