Skivebom å nekte Elbilforeningen tilgang til pressekonferanse

Som journalist er ikke pressekonferansen en drømmearena. Ja, det er en effektiv arena for å få tak i ny informasjon, få høre det siste og raskt få ut noen nyhetspoeng, men for journalister som ønsker mer informasjon så er selve pressekonferansen først og fremst en arena for å få tak i intervjuobjekter.

Aller helst én til én intervjuer, slik at dine spørsmål og dine vinklinger ikke blåses for resten av pressekorpset.

Selv har jeg sittet på slike pressekonferanser som journalist og både kjent på en god gammeldags blygsel for å ta ordet i store forsamlinger, men også tenkt at det lureste er å vente til etter pressekonferansen med å stille mine spørsmål, fordi jeg ikke vil avsløre min vinkling eller annen informasjon jeg har til saken.

Som aktør med et budskap er pressekonferansen selve drømmen. Her kan man uforstyrret gi informasjon, dra et resonnement og bygge opp gode poenger.

Les sak på Medier24:

Bodø/Glimt-treneren vil ikke gjøre én-til-én-intervjuer

Selve rammen pressekonferansen har innbyr til orden og disiplin. Ofte forsterket av at en tydelig og myndig kommunikasjonsrådgiver, gjerne direktør, åpner konferansen med å fortelle hva som skal skje, i hvilken rekkefølge, når og om det blir anledning til én til én intervjuer og hvordan man i så tilfelle skal registrere seg i køen.

Jeg har mang en gang hatt den rollen. Den formelle rammen og den tydelige kjøreplanen virker i seg selv disiplinerende, for ikke å glemme at det å stille spørsmål i plenum både kan oppleves som ubehagelig og mange journalister ønsker som sagt ikke å blåse egne spørsmål og vinklinger for konkurrentene som sitter i samme rom.

Det er med andre ord ikke rart at mange benyttet pandemiens unntakstilstand til å gjeninnføre pressekonferansen som viktig kommunikasjonsarena. Regjeringen Solberg satte trolig norgesrekord i antall gjennomførte pressekonferanser under pandemien, og lenge var slike ordnede arenaer de eneste stedene man kunne møte folk. Det var med andre ord ingen utfordring med oppmøte.

Men når aktører forelsker seg så mye i pressekonferansens ordnede rammer at de begynner å sile ut hvem som får komme inn har det gått for langt.

Statens vegvesen nektet nylig Elbilforeningens kommunikasjonsdirektør adgang til sin pressekonferanse, der de la fram sine anbefalinger for fremtidige bruksfordeler for elbiler.

Og det var ikke av smittevernårsaker, ei heller av plassbegrensninger.

Pressekonferansen var forbeholdt redaksjonelle medarbeidere, og da var det ikke plass til en interesseorganisasjon.

Kommunikasjonsdirektøren i Vegvesenet ringte og nektet Elbilforeningen adgang til pressekonferanse

Man kan selvsagt nekte noen adgang til et arrangement man selv er ansvarlig for, men hvor lurt er det egentlig? Med en gang man åpent går ut og forsøker å styre kommunikasjonen, inkludert hvem som får være mottaker av den, så ødelegger man for sitt eget budskap.

Det er også flere eksempler på journalister som blir kastet ut av pressekonferanser for å ha fornærmet en popstjerne eller en idrettsutøver med spørsmålene sine, eller at intervjuobjektet selv forlater podiet. Det er selve oppskriften på å ødelegge sin egen pressekonferanse, da all oppmerksomhet blir rettet mot spørsmålene som ble stilt.

Når du inviterer til en pressekonferanse, må du tåle å få spørsmål, også de du ikke liker. Det betyr ikke at du må svare på alle spørsmål, men du må tåle å få de og aller helst lære deg noen fraser for å svare på spørsmål du ikke kan eller vil belyse.

Journalister kan være sykt irriterende, nedlatende, provoserende og spydige, og den som har invitert kan bli såret, sint, lei seg og oppgitt. Men det må den som har invitert til pressekonferanse rett og slett tåle.

Om det ikke er strenge smittevernfaglige begrunnelser eller fysisk umulig å få plass til alle i lokalet, bør også interesseorganisasjoner få slippe til.

De kan også ha interesse av å høre hva som legges fram og hvilke spørsmål som blir stilt, og bør også få lov til å rekke opp hånden. Journalistene vil helt garantert ha de der for oppfølgingsspørsmål etter pressekonferansen uansett. Klart det kan være irriterende. Klart journalister skal få forrang. Men ikke inviter til pressekonferanse om du ikke er forberedt på kritiske spørsmål eller rett fram kritikk av det du har å melde.

Ved å nekte Unni Berge i Elbilforeningen adgang oppnådde ikke Statens vegvesen stort annet enn å gi Berge og Elbilforeningen mer oppmerksomhet.

At en stor statlig aktør i tillegg ikke lar en interesseorganisasjon få komme når de legger fram forslag som er midt i kjernefeltet til Elbilforeningen, vitner også om statlig arroganse og et usunt kontrollbehov.

Medielogikk vs Ola Borten Moe

Dersom Berge hadde kommet inn på pressekonferansen og oppført seg ufint, laget kvalm eller benyttet anledningen til å skjelle ut Statens vegvesen, ville det ha slått tilbake på Elbilforeningen. Alle kan ha sin mening, men ingen liker den som ødelegger noens fest, selv ikke kritiske journalister som selvsagt også er kritiske til Elbilforeningen.

Dette vet Berge, og de fleste profesjonelle interesseforeninger. De får uansett fram sitt poeng, og har ofte en mer raffinert dialog med journalister enn mange statlige aktører.

Det finnes meg bekjent ingen regler for hvordan en pressekonferanse skal være eller hvem som skal få slippe til, men det er et drøss med uskrevne regler og sedvane, i tillegg til pressekonferansens disiplinerende form.

Selv liker jeg pressekonferanser. Det er noe raust over dem. Man leier et lokale, setter fram kaffe og vann, og byr på seg selv.

Så jeg håper på flere pressekonferanser, men med proffere aktører som tåler og ikke minst er forberedt på den kritikken som uansett vil komme.

———————————————-

Dette er et meningsinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i KOM24? Send ditt innlegg til meninger@kom24.no.