#MinJobb
Anette frykter at kommunikasjonsfolk blir enda mer «poteter» enn de allerede er, og at faget blir utvannet samtidig som folk slites ut
– Jeg ser stillingsutlysninger som etterspør fem ulike utdanninger og fagfelt i én stilling.
Publisert
Denne artikkelen er over to år gammel.
Med spalten #MinJobb ønsker KOM24 å få kommunikasjonsfolk til å snakke om jobben sin, hva som inspirerer dem i arbeidet, hvilke utfordringer som finnes i bransjen - og hva som er god kommunikasjon.
I dag er det Anette Basso, kommunikasjonsrådgiver ved KODE kunstmuseer og komponisthjem i Bergen som svarer.
– Hva er tittelen din - og hva går jobben din ut på?
– Tittelen min er kommunikasjonsrådgiver. Jeg jobber mest med digitalt innhold og sosiale medier: Hva skal produseres av innhold, når skal det ut og hvor og til hvem? Jeg jobber på tvers av hele organisasjonen, både for kunstmuseene og komponisthjemmene, og er med i flere utstillings- og strategiprosjekter helt fra starten av som rådgiver.
– Hva liker du best med jobben din?
– Kunsten, musikken og de gode kollegaene mine! En tenker kanskje at et museum er stille og rolig, men det er kun «på utsiden». Jeg liker variasjonen – at det hele tiden skjer noe nytt, nye utstillinger, nye konserter og prosjekter. Jeg jobber mye selvstendig og foran skjerm, så de kjekkeste dagene er vel de jeg jobber tett på folk, om vi filmer portrettintervjuer av kunstnere eller produserer strømmekonserter sammen med kollegaer eller er på utstillingsåpninger sammen med publikum.
– Hvilke arbeidsoppgaver liker du minst?
– De jeg ikke får tid nok til å gjøre grundig nok, eller som jeg mangler kompetanse nok til å gjøre skikkelig bra! Det er for eksempel veldig moro og samtidig utrolig frustrerende å jobbe med videoproduksjon, når en ser for seg ting i hodet som en ennå ikke helt mestrer å få til selv. Jeg har veldig respekt for det faget.
– Hvorfor ville du jobbe med kommunikasjon?
– Jeg liker å gjøre ting tydelig og jeg liker å formidle historier. Jeg er kulturviter av utdanning og har jobbet mye med kunst, musikk og kultur generelt, blant annet som tekstforfatter, anmelder og skribent. Å jobbe med kommunikasjon i et museum ble en mulighet til å nå fram til flere med noe som jeg synes er viktig for samfunnet og som betyr mye for meg, også personlig. Å trigge folks nysgjerrighet, senke terskelen til å besøke et museum og gi dem en nøkkel til å forstå, forundre seg over og ha glede av kunsten – det er målet. Alle fortjener gode kunstopplevelser.
– Hvem inspirerer deg i kommunikasjonssektoren?
– De som tør å snakke tydelig. Offentlige instanser som har satset på klarspråk, for eksempel. Det er lurt. Eller et prosjekt som Forsker Grand Prix, i regi av Forskningsdagene i Bergen. Et flott eksempel på at det går an å formidle viktige og komplekse ting på en engasjerende og forståelig måte. Og – siden det er valgår i år, håper jeg at landets ledende politikere kan la seg inspirere til å slutte å snakke i unnvikende tvetydigheter og tro at de vinner debatter med det. De blir bare avslørt.
– Hva gjorde deg sist imponert i kommunikasjonsfaget?
– Innenfor min del av faget, knyttet til kunst og kultur, har jeg veldig sans for MUNCH. De mestrer balansen mellom det å bygge Edvard Munch som en «merkevare» samtidig som de ivaretar kunstfaget. De har satset på godt og tilgjengelig digitalt innhold, og det er gøy å følge med på.
– Hva er god kommunikasjon?
– Den som er ekte og engasjert. Den skal helst ha litt puls. Perfeksjon er underordnet.
– Hva mener du er den største utfordringen for din bransje fremover?
– At kommunikasjonsfolk blir enda mer «poteter» enn vi allerede er, og at faget blir utvannet samtidig som folk slites ut. Jeg ser stillingsutlysninger som etterspør fem ulike utdanninger og fagfelt i én stilling, og en skal mestre både strategi og internkommunikasjon, innsalg til presse, Facebook-markedsføring, videoredigering, podcastproduksjon, TikTok- tilstedeværelse og grafisk design – og gjerne enda mer. En skal levere på nye krav, hele tiden, etter hvert som medielandskapet utvikler seg. Det kan selvsagt være morsomt å være med på, men det er også mye å be om, særlig for de som har få ansatte og kanskje bare én kommunikasjonsperson i staben.
