DEBATT:
Tre grunner til at Vedums forslag ikke holder mål
«Trygve Slagsvold Vedums angrep på PR-bransjen viser at han verken forstår PR-bransjen eller maktforholdene i det norske samfunnet.», skriver Ketil Raknes.
Denne artikkelen er over to år gammel.
Trygve Slagsvold Vedum er flink til å kommunisere, men han liker ikke kommunikasjonsfolk.
Til tross for at han daglig omgir seg med PR-folk som hjelper han med medieutspill, taler og debattopptredener har han utpekt den stadig voksende PR-bransjen som en syndebukk for det meste som er gått galt med det norske demokratiet.
I februar 2020 gikk Vedum ut i Aftenposten og lovet at «vi skal sende et brev til alle statlige og underliggende etater om at dere får lov til å bruke null kroner på PR-byråer.».
Denne uken kom meldingen om at Vedum har fått gjennomslag i regjeringsplattformen om statlige etater skal minimere innkjøpet av privat kommunikasjonshjelp.
Å bruke kommunikasjonsfolk som syndebukker har en lang tradisjon i vestlig idehistorie. Helt siden Platon anklaget sofistene for å være hyklere som ikke var opptatt av sannhet, har folk som driver med retorikk og strategisk kommunikasjon ofte blitt plassert i skammekroken.
Ironien er at Vedums angrep på PR-bransjen også er en form for strategisk kommunikasjon. PR-ånden går i hans egen borg.
La meg derfor komme med tre grunner til at det er Vedum som er den største sofisten i rommet. Ideen om å nekte statlige etater å kjøpe PR-tjenester er bare tom retorikk. Forslaget har ingen effekt, det legger skylden på feil aktør og det er helt prinsippløst.
1. Forslaget har ingen effekt
Begrunnelsen til Vedums svært originale forslag om å detaljstyre statens innkjøp av kommunikasjonstjenester er at det «skal være lik tilgjengelighet for politikken for alle, og vi må være nøkterne i den offentlige pengebruken».
Hvis Vedum virkelig er bekymret for lobbyistenes innflytelse i norsk politikk står han jo fritt til å stemme for forslag om lobbyregister på Stortinget, krav om offentlig innsyn i byråenes kundelister eller å styrke karanteneregelverket slik at overganger mellom lobbyisme og politikk blir vanskeligere.
Denne typen forslag blir stadig vekk fremmet i Stortinget av partier som Rødt, SV, MDG og Venstre og blir alltid stemt ned av partier som Arbeiderpartiet og Senterpartiet.
At Helsedirektoratet eller Riksantikvaren skal forbys å kjøpe seg assistanse i forbindelse med for eksempel å utvikle kommunikasjonsstrategier eller kjøre medietreninger fremstår som et svært lite treffsikkert tiltak for å minke lobbyistenes innflytelse i norsk politikk.
2. Forslaget er prinsippløst
Å være nøktern med den offentlige pengebruken er et sunt ideal. Ifølge Riksrevisjonen bruker den norske staten rundt 12 milliarder i konsulentbistand hvert år og Riksrevisjonen har pekt på stort rom for forbedring.
Skal man følge Vedums logikk er det greit at staten kjøper juridiske utredninger fra Aker Brygge eller effektiviseringsråd fra Boston Consulting Group, mens bistand fra PR-bransjen er ugreit fordi det bygger oppunder krefter som ødelegger norsk demokrati.
Det er et absurd og prinsippløst argument. Det er trolig mer penger å spare på de 6 milliardene staten bruker på IT-konsulenter hvert år, enn den lille brøkdelen som går til PR-byråer.
3. PR-bransjen har ingen makt, lobbyistene har mye makt
Vedum snakker om PR-bransjen som den er en stor og mektig aktør i det norske samfunnet. Det han glemmer er at PR-bransjen ikke har noe makt i seg selv, de gjør bare det kundene deres betaler dem for å gjøre. Da er det selvsagt slik at ressurssterke organisasjoner kan kjøpe seg mer PR-hjelp, på samme måte som de kan kjøpe seg mer hjelp fra advokater eller økonomer.
Vedum har helt rett i at lobbyforskningen både i Norge og andre land viser at organisasjonene med mest ressurser vinner i lobbykampen, men det problemet er de ikke norsk PR-bransje som har skapt.
Den som ønsker å studere hvordan de ressurssterke interesseorganisasjonene dominerer norsk politikk kan bare se på plattformen Vedum sitter og snekrer på ved Hurdalssjøen. Her er det norsk olje og gassindustri, Bondelaget og ikke minst LO som vil få rullet ut den røde løperen av den nye Regjeringen mens mange miljøorganisasjoner og ressurssvake frivillige organisasjoner vil slite med å bli hørt.
Næringslivslobbyistene gleder seg også til store statlige pakker med milliardsubsidier til utvalgte næringer som skal hjelpe Norge gjennom «det grønne skiftet».
I Vedums egen regjeringsplattform er det lite som minner om hans egen ambisjon om at «det norske folkestyret skal være minst mulig styrt av penger». De som har mye skal fortsette å få, også av Vedums regjering.
Det finnes bare en forklaring på hvorfor Vedum synes spørsmålet om det offentliges bruk av PR-byråer er så skadelig for det norske samfunnet at det må løftes inn i en regjeringserklæring. Her er det billige retoriske og politiske poeng å vinne.
PR-bransjen har blitt en yndet hakkekylling for politikere som trenger et sted å plassere skylden for økende forskjeller i makt og innflytelse i det norske demokratiet, som de selv er ute av stand til å gjøre noe med.
Å skjelle ut PR-bransjen og lansere virkningsløse tiltak er ment å gi et etterlatt inntrykk av handlekraft. Hvis ikke det er tom retorikk, så vet ikke jeg.
