Kronikk:
Om tomflasker og politikere
En bred oppfatning, særlig i media, synes å være at politikere har bygd opp navn og omdømme for skattebetalernes penger, og at det er ille om de skal utnytte dette til å få andre godt betalte jobber.
Publisert
Sist oppdatert
Denne artikkelen er over to år gammel.
Om noen uker vil vi få et lite høstslipp på arbeidsmarkedet: Et håndfull mennesker fra det tidligere regjeringsapparatet må finne seg nye jobber. Det gjelder både statsråder, statssekretærer og politiske rådgivere. De færreste har en stortingsplass å gå tilbake til, og de kan jo ikke bli statsforvaltere alle sammen. Få kan leve lenge av å skrive sine memoarer. De utenlandske toppstillingene er det få av.
Profesjonelle politikere
De færreste har en annen profesjon de kan utøve. Det finnes leger, advokater, rørleggere og professorer blant norske ekspolitikere, men de er sjeldne, og de har lite praksis fra sitt opprinnelige yrke. Medlemmer av det norske regjeringsapparatet har nemlig vanligvis vært profesjonelle politikere hele sitt yrkesliv. Ja, de har ofte startet på denne karrieren svært tidlig, mens deres jevnaldrende fortsatt lurte på hva de skulle bli når de blir store.
Alle som har vokst opp med politikerspirer vet at de sjelden var å se i klasserom eller lesesaler. Fra tidlig i tenårene var de travelt opptatt i elev- og studentorganisasjoner, i foreninger og ungdomspartier. De deltok på landsmøter og årsmøter, på elitekurs, i regionale og europeiske samlinger. Eksamenslesing var det sjelden tid til. Ved inngangen til 20-årene ble de flinkeste politiske rådgivere – ikke for å gi råd, men for å lære. Noen få år senere ble de byrådssekretærer og statssekretærer, og de mest fremgangsrike var statsråder lenge før de oppdaget sine første grå hår. Rikspolitikere kan være som garvede veteraner å regne alt i 40-årene.
De har levd hektiske liv. Det er slett ikke bare en frase når enkelte ved avgangen ytrer forhåpning om å se mer til familien.
– Går til grunne
Så kjøres de hjem med den sorte bilen for siste gang, fortsatt med flere tiår til pensjonsalder. Hva gjør de, når politikerkarrieren er over og karantenetiden er forbi?
Noen går embetsverket der de brått blir politisk nøytrale byråkrater som skal tjene de nye makthaverne. Typisk leder de ytre etater og direktorater, et stykke fra maktens sentrum. Noen blir konsulenter. Noen ytterst få blir næringslivsledere – for i motsetning til andre land, har norsk næringsliv sjelden betraktet ekspolitikere som aktuelle lederkandidater. Noen går til media. Noen går til grunne.
Nær sagt uansett hva de finner på, er det garantert at det vil komme negative reaksjoner. En bred oppfatning, særlig i media, synes å være at politikere har bygd opp navn og omdømme for skattebetalernes penger, og at det er ille om de skal utnytte dette til å få andre godt betalte jobber. Blir de headhuntet, hviskes det om uryddighet. Søker de utlyste stillinger, er det alltid noen som snerrer og føler seg forbigått. For hva har de egentlig å vise til disse avdankede politikerne, annet enn snakketøyet og falmet kjendis-status?
– Vi må verdsette erfaringen
Riktignok finnes det andre oppfatninger. En departementsråd uttrykte en gang at eks-politikere var blant de tryggeste og beste etatssjefene i egen sektor. De er ryddige og arbeidsomme. De kjenner statsapparatet og offentlig saksgang ut og inn. De har brede allmennkunnskaper og store nettverk. De er dyktige til å behandle mennesker. De er gode og fornuftige rådgivere. Og de er ofte flinke til å formulere og formidle budskap, internt så vel som eksternt.
I stedet for å forarges over avgåtte politikere som brått entrer andre bransjer, burde vi kanskje lære oss til å verdsette at erfaringen fra regjeringskontorene kan være en styrke i mange ulike yrker og funksjoner.
Det ble en gang sagt at ekspolitikere og tomflasker kunne finnes i hver grøft. I en tid der det snakkes mye om sirkulærøkonomi, er det verdt å merke seg at både tomflasker og politikere kan resirkuleres og komme samfunnet til nytte i nye roller. Så la oss ønske høstslippet velkommen og ta godt imot dem.
