MENINGER:
Når Staten påvirker staten
«At dette også er fradragsberettiget, gjør i praksis at fellesskapet tar regningen for PR-kampanjer ment å påvirke det politiske ordskiftet. », skriver Eivind Trædal i dette innlegget.
Burde statlige aktører få bruke skattepenger til å drive med politisk påvirkning?
Nei, mener vel de fleste. Men det er overraskende vanlig. Noen deler av staten er organisert som statlige selskaper, og flere av disse driver svære reklamekampanjer som ikke handler om å selge produkter, men å endre politiske holdninger.
Denne sommeren har Equinor, som er majoritetseid av staten, kjørt ut en svær PR-kampanje for å forsvare egen olje- og gassvirksomhet.
Ikke alene om det
I store aviser som Dagens Næringsliv, VG Helg og A-magasinet har de spredd tekstrike innholdsreklamer der de argumenterer for mer oljeutvinning, og for at de er en del av løsningen på klimakrisen. Dette er altså ikke reklame i tradisjonell forstand. Equinor selger ikke produkter, men holdninger. De forsøker å påvirke den norske politiske debatten, ett år før stortingsvalget.
«Er det mulig å være ledende i energiomstillingen og samtidig lete etter mer olje og gass?» Equinor spør, og svaret deres er ikke overraskende ja.
Samtidig kan de skrive av 78 prosent av reklameutgiftene på skatten – regningen fra PR-konsulentene kan de med andre ord sende til norske skattebetalere.
Equinor er ikke alene om denne typen markedsføring. Avinor, som er 100 prosent eid av den norske stat, har blitt klaget inn for forbrukertilsynet for å kjøre svære reklamer der de argumenterer for taxfree-ordningen.
Ifølge Avinors noe spennende resonnement er det ikke skattepenger, men skattefritak som bygger samfunnet.
Taxfree gjør det mulig å opprettholde små flyplasser som sikrer bosetting i hele landet. Man kan naturligvis spørre om vi ikke bare kunne ha finansiert dette med skattepenger uten å gå omveien om skattefritak på alkohol og tobakk?
Å finansiere et klimaproblem med et folkehelseproblem for å opprettholde kortbanenettet er og blir en pussig ordning.
Mange flere eksempler kunne vært nevnt. Men i begge disse tilfellene er det i praksis skattepenger som brukes på å påvirke politiske holdninger i befolkningen.
Dømt
Størsteparten av utgiftene kan i Equinors tilfelle skrives av, uten at det er åpenbart at dette er i tråd med deres eget fradragsregime.
I Storbritannia ble Equinor i fjor dømt for å ha spredd villedende reklame i form av en annonse i The Economist som gir inntrykk av at karbonfangst og vindkraft er en betydelig del av deres forretningsvirksomhet, noe som ikke stemmer.
The Advertising Standards Authority, som regulerer markedsføring i Storbritannia, konkluderte med at Equinor villedet forbrukerne om sin faktiske virksomhet. Stadig er mer enn 99 % av energien de produserer olje og gass.
Det er problematisk at statlige selskaper driver med villedende markedsføring. Men dette setter også søkelys på en pussig ujevnhet i norsk forvaltning.
Noen sektorer har frie tøyler til å drive politisk påvirkning, andre har det ikke.
Du ser ikke svære reklamekampanjer der Landbruksdepartementet eller Jernbanedirektoratet forsøker å påvirke folkemeningen før et valg. Det har ikke et departement eller et direktorat mulighet til. Men statseide selskaper kan altså gjøre dette.
Juridisk er dette logisk. Den ene er en selvstendig aktør, den andre er det ikke. Men politisk er det verdt å spørre om det er fornuftig at noen sektorinteresser har mulighet til å bruke sine ressurser til å påvirke folkemeningen i politiske spørsmål, og andre ikke har det.
Eller, på den annen side; om staten som eier ikke følger opp sine selskaper godt nok, og i tråd med Stortingets forventninger.
Bør ikke endre folks vilje
Organiseringen av norsk forvaltning i flere mer eller mindre uavhengige og selvstendige selskaper er en langvarig trend, som har sine fordeler og ulemper. Det kan bidra til effektivitet og målorientering, men også til ansvarspulverisering og manglende politisk styring over felt.
Alt dette har vært flittig diskutert både blant statsvitere og politikere. Men et underkjent problem er nettopp dette: at vi har flere statlig eide aktører med store økonomiske muskler som selv opptrer politisk, og dermed kan bidra til å skreddersy sine egne rammevilkår. Ikke ut fra en helhetlig vurdering av hva som er best for Norge, men fra hva som er best for deres egne sektorinteresser.
Statlige virksomheter og skattebetalernes penger bør først og fremst brukes til å utføre folkets og Stortingets vilje, ikke til å påvirke eller endre den. Riktignok er vi vant til offentlige holdningskampanjer på områder der det råder en viss konsensus, for eksempel mot røyking eller forsøpling. Men med politiske stridsspørsmål fortoner det seg annerledes.
Stortingets og befolkningens vurderinger av betente politiske spørsmål, som hvordan norsk oljeutvinning eller taxfree-ordningen bør reguleres, bør være basert på en åpen debatt på like vilkår, der det mest kunnskapsbaserte og rettferdige standpunktet vinner fram.
Når mektige statlige selskaper kan drive PR-fremstøt for å endre den norske politiske debatten og forme velgernes oppfatninger av deres virksomhet, risikerer vi at det ikke er de beste argumentene, men de tyngste sektorinteressene som vinner fram.
At dette også er fradragsberettiget, gjør i praksis at fellesskapet tar regningen for PR-kampanjer ment å påvirke det politiske ordskiftet.
Ingen klimaforskere, miljøorganisasjoner eller andre aktører har ressursene til å fylle Norges største aviser med sine egne resonnementer gjennom en hel sommer.
Ingen folkehelseforskere eller andre som er skeptiske til taxfree kan matche Avinors muskler når de vil påvirke sine egne rammevilkår.
I den grad denne typen PR-fremstøt fungerer, er det ikke fakta som har makta.
———————————————-
Dette er et meningsinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i KOM24? Send ditt innlegg til meninger@kom24.no.
