MENINGER:
Halvparten av journalistene vet ikke hva de spør om
«Er kommunikasjonsavdelingene en omvei for media? Svarer vi kjapt og orienterer vi journalistene godt nok, når de stiller spørsmål?», skriver Anne-Lise Mørch von der Fehr.
Vårt forhold til pressen har vært tema helt siden Kommunikasjonsforeningens spede begynnelse som PR-klubben i 1949.
Tidlig på 1950-tallet understreket en av PR-klubbens initiativtakere, Odd Medbøe, at PR hadde en viktig rolle i å bevare demokratiet og å kunne korrigere pressen(!)
Medbøe mente det kunne være «vanskelig for pressen å holde full oversikt over sakene, og at PR arbeidernes viktigste oppgave var å bistå pressen, slik at journalistene kunne få et best mulig og bredest mulig grunnlag for å utføre sitt arbeide».
Det er gått noen tiår siden disse gullkornene falt. Ny teknologi og digitalisering har revolusjonert både våre og medias arbeidsmetoder. Like fullt er forholdet mellom våre profesjoner fortsatt et tema.
Jeg har selv vært journalist. Når jeg møter gamle kolleger, sukker de gjerne over hvor krevende det er å måtte gå veien om en kommunikasjonsavdeling for å få ut informasjon de trenger i en sak.
De beskriver oss noen ganger som en omvei, en brems eller dørlukker til målet om å få svar på sine spørsmål.
I vinter stilte vi medlemmene i Kommunikasjonsforeningen noen spørsmål om hvordan de jobber med journalister. Mer enn 1.800 tok seg tid til å svare, og svarene vi fikk er interessante:
- To av ti jobber aldri med pressen.
- Seks av ti er i kontakt med journalister et par ganger i måneden eller mer. En av fire er det hver uke.
- Åtte av ti svarer journalistene samme dag. Tre av ti gjør det i løpet av et par timer.
- Fem av ti opplever at journalistene er godt orientert om saken de spør om halvparten eller færre av gangene de kontaktes.
- Kun 6 prosent oppgir at de opplever at journalisten er godt orientert om saken de spør om hver gang de er i kontakt med en journalist.
- Flertallet opplever at kolleger er villige til å la seg intervjue når journalister tar kontakt.
Det lukter ikke så mye dørlukking og bremsing av disse svarene.
At journalister kan oppleve turen via en kommunikasjonsavdeling som en omvei, det kan jeg forstå. Det opplevde jeg selv som journalist. Det er mye enklere å ringe direkte til en saksbehandler, direktør eller fagekspert.
Derfor er det litt ironisk at det ikke alltid er like lett å få tak i en journalist på telefon. Du kan jo sjekke hvor mange medier som har kontaktinfo eller telefonnummer til redaksjonelle medarbeidere liggende ute på nettsiden.
Når jeg har spurt hvorfor det er slik, er svaret også ganske ironisk. Skulle de svart på alle henvendelsene de fikk, ville de ikke hatt tid til å gjøre jobben sin, har jeg fått høre.
Det lyder kjent.
Og det er nettopp derfor kommunikasjonsavdelingene har en viktig jobb å gjøre overfor media. Vi skal sikre at journalistene får tak i rett intervjuobjekt og rette fakta, slik at de får «et best mulig og bredest mulig grunnlag for å utføre sitt arbeide.» Akkurat slik det var på 1950-tallet.
———————————————-
Dette er et meningsinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i KOM24? Send ditt innlegg til meninger@kom24.no.