
Kom-rådgiveren om angsten: – Jeg liker å ha en fluktrute
– Jeg blir ikke kvitt angsten, men jeg har lært meg å leve med den, sier Cecilie Stenbakk Alstad.
For ti år siden ville Cecilie Stenbakk Alstad knapt gått ut av huset. Under første utgave av LinkedIn-konferansen Linkiaden sto hun derimot på scenen – foran 350 mennesker.
– Det går som regel fint, men det er en ekstra dimensjon når man har angst. Samtidig gir det en enorm mestringsfølelse, sier hun til KOM24 rett etter hun har gått av scenen.
Elleve år med angst
Alstad opplevde sitt første panikkanfall som 21-åring, etter et år preget av både tapet av faren og et samlivsbrudd. Det ble starten på flere år med sosial angst, der helt vanlige hverdagssituasjoner kunne føles uoverkommelige.
I dag er hun 32 år, jobber som senior kommunikasjonsrådgiver og SoMe-ansvarlig i Lånekassen, driver eget LinkedIn-rådgivningsselskap – og er blitt en synlig stemme på plattformen.
– Scenen er ikke drømmen min. Men jeg brenner for faget, og jeg tror på åpenhet. Derfor sa jeg ja – selv om bare tanken gjorde meg helt andpusten.
Én av fem får angst i løpet av livet. For mange kan det gjøre situasjoner i arbeidslivet – som møter, presentasjoner og nye settinger – svært krevende.
– For meg handler det mye om å føle trygghet. Jeg øvde i salen dagen før, sjekket hvor rømningsveiene var – selv om jeg ikke skal rømme. Jeg liker å ha en fluktrute, bare i tilfelle, sier hun.
– Janteloven og bedragersyndromet
Selv om hun aldri har søkt rampelyset, har Alstad blitt en synlig stemme, og når titusenvis, og tidvis hundretusenvis, av mennesker.
– Jeg har ikke noe behov for å synes. Men jeg har alltid vært opptatt av fag og samfunn, og LinkedIn er en kanal for det. Det betyr ikke at det er lett.

– Jeg får publiseringsvegring hele tiden. Janteloven og bedragersyndromet lever i beste velgående. Noen dager har jeg bare lyst til å slette hele profilen min.
På Linkiaden holdt hun foredraget «Slik kommer du over LinkedIn-terskelen», hvor hun delte råd om hvordan man kan bli mer synlig – selv med lite tid, lav selvtillit eller frykt for andres blikk.
– Mange lar være å publisere fordi de er redde for hva andre vil tenke. Men du trenger ikke være ekspert for å ha noe å komme med.
– Og så må vi tørre å innse at ikke alle heier – uansett hva du gjør.
– Ikke vær psykolog, bare vær der
Alstad mener det trengs større åpenhet også på arbeidsplassen – og at ledere må gå foran.
– Mange sjefer tror de er åpne, men sier det ikke høyt. Si: «Her kan du komme med det som er vanskelig.» Det senker terskelen for å si fra.
– Du skal ikke være psykolog. Men du må vise at du vil vite om dine ansatte har bekymringer, slik at du kan hjelpe og tilrettelegge hvis det trengs.
Hun har selv vært åpen overfor sin leder – om at angsten kan føre til panikkfølelse.
– Jeg sa: «Jeg er redd for å måtte løpe ut av et møte.» Hun svarte: «Lat som du får en telefon og gå ut. Ikke tenk på det.» Det har aldri skjedd, men bare det å vite at det er greit, gjør en stor forskjell.
– Ingen dør av det

Selv om scenen ikke er noe mål i seg selv, håper Alstad at åpenheten kan gjøre det litt lettere for andre.
– Jeg minner meg selv på at ingen dør av å snakke foran en forsamling. Folk er redde for å mislykkes, men det er ikke farlig. Selv om jeg hadde snublet eller glemt alt, hadde det gått bra.
For henne handler det ikke om oppmerksomhet, men om formidling.
– Jeg elsker å jobbe med faget. Men det å formidle, samtidig som jeg viser at det er mulig å stå i det – selv med angst – det gir mening. Og kanskje gir det noen andre mot til å prøve.