MENINGER:
Farlig lek med yrkesnekt
«Regjeringen har nærmest innført forbud mot innkjøp av tjenester fra yrkesgruppen som er spesialister på kommunikasjon – en av demokratiets viktigste byggesteiner. », skriver Anne-Lise Mørch von der Fehr.
Kommunikasjon i staten handler om åpenhet, medvirkning og å aktivt nå alle berørte. Helt grunnleggende elementer i demokratiet vårt.
Det mener regjeringen at staten trenger fint lite hjelp til. Og det i en tid hvor vilkårene for den opplyste samtale er under sterkt press.
Falske nyheter florerer. Kunstig intelligens gjør det vanskelig å skille mellom sant og usant.
I vår verden er det derfor uhyre viktig at staten leverer kvalitetssikret og forståelig kommunikasjon.
Dyrtid rammer norske medier. Resultatet er kutt i redaksjonene som utøver den fjerde statsmakt i landet vårt.
Staten kan ikke erstatte kritiske medier, men krisen i mediene gjør målene med statens kommunikasjonspolitikk enda viktigere:
Innbyggerne skal få korrekt og klar informasjon om sine rettigheter, plikter og muligheter. Vi skal ha tilgang til informasjon om statens virksomheter og inviteres til å delta i utforming av politikk, ordninger og tjenester.
Kommunikasjon er kort og godt bindeleddet mellom oss og staten.
Landets innbyggere må kunne forvente smidige digitale offentlige tjenester som fungerer like lett som digitale tjenester fra internasjonale teknologigiganter.
Statlig kommunikasjon handler mye om universelt utviklede tjenester som er enkle å bruke, med relevant tilpassede budskap som når deg når du trenger det.
I dette klima fastholder regjeringen sitt korstog mot innkjøp av tjenester fra kommunikasjonsbransjen.
Budskapet i regjeringens fellesføringer til alle statlige virksomheter er, som i fjor, ikke til å misforstå: Utover informasjons- og holdningskampanjer skal tjenester fra kommunikasjonsbransjen som hovedregel ikke benyttes.
Årsaken er at «Det er et mål at staten samlet sett skal redusere konsulentbruken ved å utvikle egen kompetanse.»
Det er prisverdig. Men hvorfor er det kommunikasjonsbransjen det pekes eksplisitt på?
Hva har konsulentbruken i IKT-prosjekter i helsevesenet kostet, så langt? Hvordan kan kommunikasjonsenhetene oppfylle statens kommunikasjonspolitikk i den rivende teknologiske utviklingen vi står i, hvis de ikke kan kjøpe tjenester ved behov?
Føringen er lett ubegripelig når man leser rapporten «Mye mer enn ord» som kom våren 2023.
Rapporten fra Direktoratet for forvaltning og økonomistyring kartlegger kommunikasjonsfunksjonen i staten. De statlige virksomhetene kjøper mest tjenester fra kommunikasjonsbyråer til brukerkommunikasjon, nettredaksjon og ledelse- og arbeidsgiverkommunikasjon.
Dette lukter fint lite av lobbytjenester fra eks-politikere som har brukt svingdøren mellom rikspolitikken og byråene.
Kjøp av kommunikasjonstjenester utgjør 1,5 prosent av statens totale innkjøp av konsulenttjenester.
Kutt monner ikke mye.
Staten flommer heller ikke over av kommunikasjonsrådgivere. Andelen som jobber med kommunikasjon, utgjør om lag 1 prosent av alle ansatte.
Avdelingene kjøper, ifølge rapporten, kommunikasjonstjenester fordi de mangler kapasitet og spisskompetanse til å utføre sine oppgaver.
Det er altså her – i demokratileddet mellom statlige virksomheter og folket at regjeringen mener man ikke skal kjøpe bistand.
Skyldes dette grepet at regjeringen mener kommunikasjonsbyråene har solgt inn «unødvendige» tjenester til staten?
I så tilfelle, har ikke staten et ansvar? Er de gode bestillere?
Landets innbyggere fortjener statlige kommunikasjon av ypperste kvalitet. Derfor er det ubegripelig at regjeringen leker med yrkesnekt for kommunikasjonsbyråer.
Nettopp den bransjen som kan bistå til at leddet mellom staten og folket fungerer til demokratiets beste.
———————————————-
Dette er et meningsinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i KOM24? Send ditt innlegg til meninger@kom24.no.
