Enorme forskjeller: Så mange flere rådgivere har Oslo enn de andre kommunene

Oslo kommune har i alt 170 ansatte som jobber med kommunikasjon. Det kommer fram i en ny oversikt fra kommunen selv, som også viser at antallet har økt med over 68 prosent siden 2015.

Til sammenligning har Bergen kommune 36 ansatte innenfor kommunikasjon, mens Trondheim og Stavanger bare har tolv hver.

Vil ikke kommentere de andre

Byrådssekretær for kommunikasjon i Oslo kommune, Rune Dahl Franck (H), sier til KOM24 at han ikke ser på det som naturlig å kommentere hvordan de andre storbyene har valgt å løse sine kommunikasjonsoppgaver.

– Oslo er i særklasse størst. Vi har store kommunale virksomheter, og med 15 ulike bydeler er behovet for bra kommunikasjonsfolk større her enn i de andre byene, sier han.

Heller ikke konstituert kommunikasjonsdirektør i Bergen, Olaf Erlend Gundersen, har særlig mye å si om dette.

– Jeg ønsker ikke å mene for mye om antallet kommunikasjonsrådgivere i andre kommuner, eller prøve å forklare årsaker til forskjeller, sier han.

Anne Therese Melby skriver at kommunikasjonsenheten i Trondheim kommune er bemannet ut fra at de skal løse ulike oppgaver innen kommunikasjonsrådgivning, internkommunikasjon, nettarbeid, video/film/foto, grafisk produksjon, sosiale medier og krisekommunikasjon. 

I juni i år innførte Trondheim kommune parlamentarisme, noe Oslo og Bergen også har. Det vil medføre at byrådenes politiske sekretærer også får oppgaver knyttet til kommunikasjon og mediehåndtering, opplyser Melby.

Oslo kommune har én rådgiver per 334 ansatte, og én per 4221 innbygger. Til sammenligning har Trondheim kommune én rådgiver per 1267 ansatte, og én per 17 880 innbygger.

Overrasket

Kenneth Andresen ved Universitetet i Agder synes forskjellen er overraskende.

–  Jeg synes det er litt påfallende at antallet er så enormt høyt i Oslo. Det er den første reaksjonen min. Men dette kan jo være forskjellig organisert i de ulike kommunene, sier Andresen.

Han legger til at det blir flere og flere kommunikasjonsfolk generelt, og at denne utviklingen også er gjeldende i offentlig sektor.

– Det er tydelig at det også er tilfellet i Oslo kommune. Antallet i Trondheim og Stavanger virker overraskende lavt i forhold, men det kan jo hende at avdelingene der er veldig effektive.

På spørsmål om han tror kommunikasjonsfolk er blant de første som må gå når kommunene eventuelt skal kutte i antall ansatte, svarer han følgende:

– Det er et følsomt spørsmål dette med kutt. Men kommuner vegrer seg ofte for å kutte i de lovpålagte tjenestene sine. I tillegg vil det kunne skape misnøye internt hvis de kutter i andre ting men ikke kutter i kommunikasjon.

Redd for fasadebygging

Karl-Fredrik Tangen, førstelektor ved Høyskolen Kristiania, synes tallene i stor grad gir mening.

– Jeg er ikke sjokkert over dette. Kommunikasjon, å opplyse borgere om rettigheter og muligheter, er en sentral del av kommuners oppgaver, sier han.

Han har likevel en bekymring.

– Det jeg er bekymret for er at flere og flere kommunikasjonsrådgivere i kommunene driver med omdømmearbeid, i stedet for kommunikasjonsarbeid. De blir litt som kommersielle rådgivere som skal selge en vare. Etter hvert driver de mer med kommunikativt selvforsvar og fasadebyging, og vrir seg unna kritiske spørsmål, sier Tangen.

Han stusser ikke særlig over det lave antallet rådgivere i Trondheim og Stavanger, sammenlignet med Oslo.

– Jeg vil tro at de har flere rundt omkring i kommunen som også driver med kommunikasjon, men som ikke blir regnet som en del av kommunikasjonsavdelingen.

Kritisk til bruk av byråer

Nylig gikk Ole Christian Apeland ut mot kommunikasjonsrådgivere i offentlig sektor i både Dagens Næringsliv og KOM24.

Han tok til orde for at det å bruke et eksternt byrå kan være bedre enn å ansette flere selv.

Dette er Tangen skeptisk til, i alle fall når det er snakk om de store norske kommunene.

– Kommuner skal jo kommunisere noe substansielt, og jeg får noen ganger inntrykk av at kommunikasjonsfolk er gode til å kommunisere med stor K, men ikke til å gå ordentlig inn i oppdragsgivers egenskaper. 

– Det er ikke nødvendigvis dumt å kjøpe tjenester, men kommunene selv bør forvalte innholdet og passe på at kommunikasjonen er i tråd med det demokratiske, mangfoldige og uenighetsbaserte fundamentet til kommuner, tenker jeg.

Eksterne kan brukes til å jobbe med design, med medieplassering og som rådgivere for å få gjennomslag. Men kommunene må alltid ha kontroll over innhold og være ansiktet utad, mener Tangen.

– Vekten må ligge på kommunens oppgaver. En kommune trenger representanter som kan snakke klart om hvordan jeg skal tømme søpla mi, hvordan jeg skal stemme, hvordan barna får plass i barnehage og videregående skole og om rettigheter når slektninger er på sykehjem, sier han.

Antallet kommunikasjonsfolk økte med nesten 70 prosent – her har de utvidet