Ny undersøkelse: Stadig færre vil jobbe i byrå
Annonsørene blir stadig mer attraktive for bransjefolk. Byråene desto mindre interessante.
Publisert
Denne artikkelen er over to år gammel.
Onsdag kommer årets Teft-rapport ut og et av årets funn er at 46 prosent av alle som jobber i kommunikasjonsnæringen svarer at de ønsker å jobbe hos en annonsør dersom de skal bytte jobb.
Det gjør annonsørene til de mest attraktive arbeidsgiverne i arbeidsmarkedet for markedsførere og kommunikatører.
Om vi ser fem år tilbake i tid var arbeidsgiverne i byråbransjen omtrent like attraktive som annonsørene.
– Ikke den følelsen vi får
Men hvorfor er det slik? Teft-rapporten peker på to årsaker. Den ene er at det er at fagmiljøene har styrket sin posisjon og vokst i omfang. En annen forklaring tror Teft er at byråene har en utfordring med å markedsføre seg som attraktive arbeidsgivere.
Bransjefolk KOM24 har snakket med hevder de ikke merker noe til dette.
– Det er ikke den følelsen vi får når vi er i markedet etter folk, sier Martin Apenes byråsjef i WergelandApenes til KOM24.
Det samme sier Ole Christian Apeland.
– Vi har stor pågang med folk som vil jobber for oss, sier han.
Han sammenligner livet i byrå med bier.
– Vi er rundt mange steder og plukker med erfaring fra mange selskaper og tar det med videre. Vi tar med oss erfaringer, den samme erfaringen har du ikke når du sitter stille og jobber med de samme hele tiden, sier han.
Han peker på koronapandemien som en årsak til at byråene er blitt mindre attraktive.
– Det kan være at noen oppfatter det å få en jobb i en offentlig etat eller bank som mer trygt enn å jobbe i byrå, sier Apeland.
– Litt 80-talls
Teft drar fram det de mener er et høyt arbeidspress i byråene og skriver i sin rapport at de har mange ganger sett at oppdragsgivere på byråsiden vektlegger at man må være villig til å strekke seg ekstra langt for å jobbe i deres byrå, og de signaliserer uten omsvøp at de jobber mye, og er stolte av det.
Heller ikke dette kjenner Apenes eller Apeland seg igjen i. Apenes sier de er veldig opptatt av det man kaller for work-life-balance
– Det er synd om man tror på mytene om konsulentlivet. Det er litt 80-talls å skryte av at man jobber veldig mye, sier han.
Apenes forteller at når de rekrutterer er de nødt til å snakke om at det skal være mulig å leve et liv på siden av jobben.
– Òg på kundesiden er det mer respekt og anerkjennelse for konsulentenes fritid enn for noen år siden, sier han.
Apeland sier det samme.
– Det skal være krevende, du skal bruke huet. Men det er ikke noe mål om å jobbe mest mulig, sier han og sier at i Apeland har de det han kaller for en ganske normal arbeidsdag.
– Det er ikke forventninger om at man skal jobbe til langt til kveld. Noe av friheten er at man skal jobbe når man vil, sier han.
Men der skiller byråene seg fra hverandre. For i Zynk legger de ikke skjul på at de jobber mye. Selv om de har tatt et oppgjør med seg selv på den fronten de siste årene.
– Skal du jobbe med de mest spennende kundene må du legge inn noen ekstra gir innimellom. Det passer ikke for alle, sier Guri Størvold, daglig leder og partner i Zynk.
70 timers uke
Hun sier at hun skjønner at noen vil ha det mer forutsigbart og et jevnere trykk i sin arbeidshverdag.
– Det kan ikke vi tilby fullt ut. Hos oss må du være villig til å stå på innimellom, sier hun og legger til at den positive siden ved dette er at de og er fleksible den andre veien, om man trenger kortere dager av og til.
Størvold tror det er snakk om et generasjonsskille på hvor mye man vil jobbe og sier at hun tror at flere i den unge generasjonen ønsker seg stabilitet og forutsigbarhet i arbeidshverdagen.
– Det merker vi i diskusjonene som går hos oss, at man skal ikke drive å dyrke det å jobbe 70 timers uke, at det er lykken i livet. Jeg tror det er bra å få litt fokus på at man ikke skal dyrke det å jobbe så himla mange timer i uken, selv om hos oss gjør folk det, sier hun.
Størvold forteller at i Zynk har de folk som jobber 40-timers uker og de har ansatte som jobber 50-60 timers uker. Partnerne har det i sine partneravtaler at de skal jobbe 60 timers uke.
Hun bekrefter at de har vært nødt til å ta tak i kulturen i selskapet. Det var noe de måtte ta tak i da koronakrisen rammet landet og folk ble sittende på hjemmekontor og jobbe hele dagen.
– Det er åpenbart ikke sunt, så da fikk vi en del gode diskusjoner internt og sagt at det er grenser for jobbing, sier hun og forteller om et sterkere fokus på work-life balance.
Selv prøver hun å logge av fredag rundt klokka 17, selv om hun innrømmer at det ikke alltid går. Lørdagen prøver hun og å holde hellig. Men søndag er det på jobb igjen.
– Vi har nå en god kultur og gode sunne holdninger til at det er helt fint å jobbe 40 timers uke. Det er helt greit å jobbe mer og. Vi har fått til det nå, men vi har jobbet med den kulturen. For har tidligere har man dyrket mer det å jobbe mye, det med å jobbe i kveld og helg. Det har vi ganske bevist jobbet med å få endret holdninga til, forteller hun
– Selvfølgelig skal småbarnsforeldre gå hjem og hente i barnehagen og følge opp ungene. Samtidig må alle regne med å trå til når det trengs, sier hun.
– Jobb å gjøre
En konsekvens av holdningsarbeidet er at folk er mer positive, mener hun.
– Vi er ikke på det perfekte stedet. Men det er en bedre kultur og holdning nå, sier hun.
I Mediebyråforeningen sier de at dette med byråenes nedadgående popularitetskurve er noe de har sett over tid. De tror at pandemien har vært med på å forsterke effekten.
– For mange har det vært to turbulente år, samtidig som kunder flytter på seg for å alltid jakte de beste partnerne. Dette skaper bevegelse, og aktiviteten vi har opplevd i jobbmarkedet den siste tiden har vært sjeldent høy, og vi har helt klart en jobb å gjøre for å øke og opprettholde attraktiviteten som arbeidsgivere i bransjen, skriver Kristin Brimi, daglig leder i Mediebyråforeningen, til KOM24.
Hun peker på at for noen det kan nok hverdagen oppleves mer forutsigbar på annonsørsiden.
– Debatten om slitne folk i kommunikasjonsbransjen har pågått en stund, og selv om årsaken til dette er sammensatt, er det like fullt noe vi må ta på alvor. Her har arbeidsgivere et viktig ansvar i forhold til å sikre bærekraftig forvaltning av humankapitalen, skriver hun.
