Eksperter: Dette sier «Makta» om politisk kommunikasjon før og nå
NRK-serien «Makta» har blitt svært populær. Hva sier den om politisk strategi og kommunikasjon før og nå?
Publisert
Totalt 450.000 så premieren til «Makta» da den hadde premiere søndag 29. oktober, ifølge VG.
Serien handler om Arbeiderpartiet og det som skjedde i toppledelsen hos partiet på 1970- og 80-tallet.
– Jeg har sett alle episodene som har kommet til nå to ganger, så dette går rett inn i årene mine, sier Tor Bang, som er dosent ved institutt for kommunikasjon og kultur ved BI, til KOM24.
Kjedeligere nå?
«Makta» er politisk satire, og er basert på «sannhet, løgn og dårlig hukommelse» ifølge skaperne selv.
Likevel mener Bang at serien kan fortelle mye om politisk strategi før og nå.
– På den tiden hadde Ap bare en liten sekretær-stab på Youngstorget og en på Stortinget som jobbet med kommunikasjon. Partisekretæren skulle holde orden i partiorganisasjonen. Statssekretæren skulle hindre statsrådene fra å dumme seg ut. De hadde en helt annen og svakere kontroll enn rådgiverapparatet som jobber i de ulike partiene i dag, sier Bang.
– I dag vil noen mene at dette kontrollbehovet har gått for langt. Politikerne svarer ullent og uforpliktende, legger han til.
Han overlater til politiske kommunikatører selv å svare på om det er en kjedeligere jobb nå enn før.
– Behovet for kontroll henger delvis sammen med at partipressen forsvant, og at partiene mistet dermed den betingelsesløse støtten de hadde hatt fra avisene.
«Ville ikke skjedd i dag»
Kathrine Thorborg Johansen spiller Gro Harlem Brundtland i serien. Blant alle de mannlige karakterene kommer hun veldig bra ut, påpeker Bang.
– Serien fremmer jo Brundtland som en helt, det er helt åpenbart. Hun rydder opp i en partiorganisasjon som på mange måter har sluttet å virke.
Samtaler i det skjulte, lite gjennomtenkte utspill i media og inkompetanse i behandlingen av viktige politiske spørsmål forekommer ofte i serien.
– Arbeiderpartiet hadde en kultur etter krigen som innebar at det meste ideelt sett skulle skje som følge av enstemmighet, gjerne ved akklamasjon. Dersom noen var uenig om noe, ble det tatt på kammerset. Og man skulle for enhver pris framstå som enig utad.
Han sammenligner dette med høringene om politikeres habilitet som foregikk på Stortinget tirsdag denne uken.
– Vi så Anette Trettebergstuen gi Jonas Gahr Støre det glatte lag i høringene på Stortinget. Jeg tror slik åpen uenighet som det også er viktig for å opprettholde folks politiske interesse.
Rådgivernes inntog
Bang sier at politiske rådgivere i Norge gradvis ble mer og mer vanlig, og anslår at den siste debatten om EU-medlemskap i 1994 var da utviklingen virkelig skjøt fart.
– Debattene om medlemskap i EF og EU var såpass opprivende og kompliserte, at behovet for mer profesjonell rådgivning ble større. Nå er det blitt så selvfølgelig at vi nesten ikke tenker over det.
Eli Skogerbø er professor ved Universitetet i Oslo. Hun sier at serien gir et tydelig bilde av hvordan apparatene rundt norske politikere fungerer annerledes i dag.
– Det første jeg tenker på er profesjonaliseringen, både i kommunikasjonen og i journalistikken. I serien ser vi hvordan de løper rundt og prøver å holde styr på alle utspillene og intervjuene i media, og ikke får det til.
– I dag er både politikken og mediebildet svært annerledes. Partiene lykkes nok i større grad med å fremme sine ting og holde tilbake det de ikke vil at skal bli kjent.
Skogerbø tror ikke nødvendigvis at mangelen på regler og rammer gjorde politikken bedre eller mer underholdende før i tiden.
– Jeg tror ikke politikken var morsommere før. Men vi hadde kanskje flere skandaler som skyldtes ren uprofesjonalitet. Samtidig er det ikke mangel på skandaler i dagens politikk.
