MENINGER:
Er Linkedin det mørkeste stedet på internett akkurat nå?
«Med disse eksemplene prøver jeg ikke å ta mann eller dame, men ball. For hvor kommer denne dele-iveren fra?», skriver Henrik Weido Lorentzen.
For noen år siden opprettet jeg en Linkedin-profil med et formål om å ha en digital CV, og kanskje også holde meg oppdatert innenfor egen bransje. Jobbgreier. Akkurat det plattformen er til for. Og der har Linkedin levert varene. Men noe har skjedd de siste årene.
Kanskje har det vært en utvikling over lengre tid, men LinkedIn har virkelig blitt folks digitale dagbok, eller blogg, med oppgulp om alt og ingenting. Ja, glem 4chan. Glem Internetts diverse kaninhull. For Linkedin er Internetts mørkeste sted akkurat nå.
Selv jobber jeg i reklamebransjen. De fleste kontaktene mine er derfor fra kommunikasjonsbransjen.
De fleste innleggene som dukker opp kommer altså fra mennesker som jobber med kommunikasjon, innhold, kanskje til og med teknologi.
I reklamebransjen snakker man med jevne mellomrom «reklametretthet», at mannen og dama i gata «bombarderes av innhold». Ironisk nok hindrer ikke dette mennesker fra samme bransje å informere meg om at:
1. Høsten er her
2. Det å ta tog er en superfin måte å se Frankrike på
3. Det handler om å ha det godt med seg selv
Ja, dette er ekte eksempler!
Her om dagen dukket et innlegg opp i feeden min om en herremann som nylig hadde tatt et hvitt år. Kudos for det, det er jo bra å kutte ned på alkoholen. Men jeg skjønner ikke hva det har på Linkedin å gjøre. Er det sånn at en eldre generasjon har flyttet novelle-lange Facebook-innlegg inn på bransjeplattformen fordi de vet – innerst inne – at de kanskje har noe å tjene på det?
Kommentarfeltet til denne posten er også et fascinerende skue. Her er noen av disse kommentarene, men jeg tar tatt meg frihet til å selv kommentere kommentarene:
«Jeg åpnet en god flaske rødvin for et par uker siden og drakk ett glass. Resten ble stående». Min kommentar til kommentaren: Den er grei.
Kommentar: «Lettøl er undervurdert, dessverre er det vanskelig å få tak i på bar eller restaurant». Min kommentar til kommentaren: Sant nok
Kommentar: «Det resonnerer med min mormors oppskrift for et langt liv – alt med måte». Min kommentar til kommentaren: Enig, alt med måte.
Med disse eksemplene prøver jeg ikke å ta mann eller dame, men ball. For hvor kommer denne dele-iveren fra? Hvorfor skal du si noe når du egentlig ikke har noe å si? Dette fascinerer meg. Virkelig.
Et annet spørsmål som dukker opp: Hvordan får disse Linkedin-disiplene i det hele tatt tid til å jobbe? Eller, vent litt, det er kanskje en del av jobben? Mene og dele og like og kommentere.
Og det sprer seg. Sars-LdIn-19 smitter også mennesker jeg trodde var immune. Tidligere klassekamerater med kunster- og forfatterdrømmer fra Westerdals har plutselig fått en splitter ny LinkedIn-personlighet.
For mange av kontaktene mine er ikke tekstforfattere og kommunikasjonsrådgivere, de er «markedshode som brenner for innhold og ser løsninger i stedet for hindringer» eller «tekstevangelist som gjør DIN merkevare sterkere»
Ja, det forståelig at mange bytter ut Camus med Content, boliglånet skal nedbetales, grøten skal ha salt, men hva er egentlig greia med å gjøre jobben til hele sin identitet?
Det er kanskje ikke riktig av meg å kun trekke fram arbeidstakere, for i en større sammenheng handler dette vel så mye om arbeidsgivere som kanskje er med på å legge opp til denne LinkedIn-oppførselen.
Dette får meg til å tenke på en av de beste stykkene med tekst jeg leste i fjor – ført i pennen av journalist Aksel Kielland. Der tar han for seg realityserien The Associates, en serie hvor man følger syv nyansatte i revisjons- og konsulentgiganten PWC gjennom deres første år i jobben:
I et avsnitt skriver han følgende:
… The Associates er med andre ord et eksepsjonelt grelt eksempel på en praksis som i dag er utbredt i store deler av arbeidslivet. For de ferske PWC-erne er på ingen måte alene om å føle et press om å markedsføre arbeidsgiveren sin via «innblikk i egen arbeidshverdag». Enten det handler om å være aktiv på Facebook og Twitter eller produsere innholdsmarkedsføring på lavt nivå for Instagram, Snapchat og Tiktok, forventes mange i dag å gestalte rollen som munter og tilfreds ansatt i ulike medierte sammenhenger …
Og det er kanskje dette med å «gestalte rollen som munter og tilfreds ansatt i ulike medierte sammenhenger» (eller å «by på seg selv i regi av arbeidsgiver» som han også skriver i artikkelen) som kan overføres til LinkedIn.
For her har det tatt av – såpass mye at man nå ikke bare skal fremstå som «tilfreds ansatt», men «tilfreds privatperson». Og da ønsker man vel å skrive at høsten er her eller at man har hatt et hvitt år, da.
Nei, jeg stemmer for mer kvalitet og mindre kvantitet. For man trenger faktisk ikke å si noe hvis man ikke har noe å si. Og vi kommer vi kanskje dit på LinkedIn hvis litt flere tenker litt mindre på at jobben er hele deres identitet.
Takk for meg.
———————————————-
Dette er et meningsinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i KOM24? Send ditt innlegg til meninger@kom24.no.
