MENINGER:
Hva er passende jobbantrekk?
«Dette burde være et ikke-tema, men det er det ikke. Faktum er at nordmenn ikke kan kle seg. Dette gjelder sikkert ikke deg, men mange av oss andre.», skriver Anne Karin Nordskag.
Denne artikkelen er over to år gammel.
En kortere versjon av dette innlegget ble først publisert på Nordskags LinkedIn-profil. Denne teksten er gjengitt med tillatelse.
Du har kvinnene som går alt for sexy kledd, med for korte skjørt og for trange og utringede topper.
Du har menn som går i alt for trange skjorter, hvor knappen over magen spretter opp under møtet og lar blek hud bli et blikkfang for ukonsentrerte øyne.
Du har de som labber rund i ullsokker.
De som vandrer rundt med ullteppe over skuldrene som et sjal. Du har de som går rundt i en sliten Metallica-T-skjorte.
Og han som går med hvite tennissokker ned i Jesus-sandalene sine.
Du har hun som går i foldeskjørt anno 1974, og nei – det blir ikke lekkert bare fordi det er vintage.
Du har han som syns skinnvest og lisseslips er toppen på fashion. Du har hun som går i slitne joggesko, og han som aldri pusser skoene.
Du har han som alltid reiser i kundemøter i en sliten blå fjellrevenjakke med ditto sekk til PC-en på ryggen.
Og du har hun som går i en beige bomullsbukse og en ubestemmelig stor og uformelig beige genser dag ut og dag inn.
Listen kunne vært lengre, og nå tenker du kanskje at «det spiller ingen rolle, så lenge folk gjør jobben sin».
I wish ...
Klær teller
Kine må slutte å klage over at hun ikke blir forfremmet, til tross for at hun startet før Kim og til tross for at hun har levert like gode (og mulig bedre?) resultater som ham, når hun labber rundt i beige bomullsklær med et teppe over skuldrene, mens han går kledd i mørkeblå dress med sylskarp press i buksene og nypussede sko.
Lars må slutte å klage over at han ikke blir invitert med de kule innovasjonsprosjektene, når han går rundt i skinnvest og lisseslips.
For klær – det kommuniserer. Det handler om å signalisere seriøsitet, ambisjoner, handlekraft og mest av alt; troverdighet. Det kan også handle om å kommunisere fellesskap, kreativitet eller innovativitet.
- Det er en grunn til at legene går i legefrakk.
- At piloten har uniform og ikke flyr i jeans og T-skjorte.
- At kosmetologen har på seg uniform som minner som sykepleiernes.
- At McDonald’s-, IKEA- og Jula-ansatte har uniform.
- At presten har på prestekjole med krage i kirken.
- Og at kronprinsen går i mørkeblå dress når han representerer Kongehuset, selv om han labber rundt i jeans og T-skjorte hjemme.
Ingen har forstått dette bedre enn Forsvaret. Der oser alle uniformene av blant annet rang og makt. Brede skulderputer gjør bæreren bredere og større, noe som signaliserer styrke og autoritet. De pressede buksene og pussede skoene vitner om noen som bryr seg og har kontroll.
Passende antrekk
Med det sagt; dette innlegget handler ikke om at alle bør går formelt kledd i dress eller kjole. Å kle seg «for pent» kan også bli feil, det kommer an på hvem, du møter, formålet med møtet og arbeidsgiveren du representerer.
Dette innlegget handler om å være seg bevisst at de klærne du tar på, kommuniserer. Du kan velge klær som hjelper deg å oppnå det du ønsker – hva det nå enn er du ønsker å oppnå.
Dette innlegget handler også om at din bekledning har konsekvenser for flere enn deg; spesielt din arbeidsgiver. Når du tar på klær om morgenen, hva er viktigst for deg – dine behov eller arbeidsgiverens behov? Hvis de er sammenfallende, er det ikke noe problem – men hva hvis det ikke er tilfellet?
Burde vi ikke få gå kledd som vi vil?
Ja, jeg er enig i at klær og utseende ikke burde telle, og jeg forstår godt hvis du tenker at vi må jobbe for en mer tolerant verden hvor klær og utseende ikke teller.
I retorikken er noe som heter KAIROS; som lett forenklet kan defineres som «riktig tid og sted».
Det er noen ganger det er riktig å ri sine personlige prinsipper, og det er andre ganger man bør sette arbeidsgiverens behov foran sine egne, godt formulert av Jack Welch slik: «Når medarbeidere og styremedlemmer blir mer opptatt av egne meninger, eget stempel og egen posisjon enn virksomhetens helhet, mål og posisjon, er det skummelt for langsiktigheten og identiteten.»
Jeg skal ikke fortelle deg hvordan du skal gå kledd, men det jeg lurer på er dette:
- Hvorfor er det så vanskelig å snakke om kleskode på jobb? For kleskode handler ikke nødvendigvis om at alle skal gå i uniform, eller i mørk dress eller drakt. Det handler om å kle seg passende for anledningen, enten det er i møte med kunder, samarbeidspartnere, ledergruppen eller sine kollegaer. Det handler også om å ivareta arbeidsgivers omdømme, for å hjelpe arbeidsgiveren å nå sine mål (hva tror du ellers at du får lønn for?)
- Hvorfor kvier ledere seg for å si fra til medarbeidere som går kledd på en slik måte at de både ødelegger for seg selv og i verste fall påvirker arbeidsgiverens omdømme i samme slengen? Kan det være fordi temaet vekker sterke følelser, enten det er er en trassig «jeg vil bestemme selv» eller idealisme «vår kompetanse betyr mer, og vi bør alle få kle oss slik vi vil», slik at evnen til å tenke fornuftig og rasjonelt forsvinner?
- Hvorfor valgte DNB Markets i 2012 å innføre kleskode, men da kun for menn? Trenger menn det mer enn kvinner? Eller tør man ikke fortelle kvinner hva de skal ta på seg – eller ikke ta på?
———————————————-
Dette er et meningsinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i KOM24? Send ditt innlegg til meninger@kom24.no.