Jesus Crisis – nå igjen?

«Why always me?», spurte Mario Balotelli på en T-skjorte i 2011. Han hadde talent på fotballbanen, spilte for den lyseblå delen av Manchester, men hadde også en lei tendens til å havne i trøbbel. 

Det hjalp lite at han leverte scoringer, når han også tente på huset med fyrverkeri, råkjørte med fancy biler eller stakk på strippeklubb før kamp. 

Likevel har jeg en smule sympati for den italienske urokråka. Noen ganger føles det som om vi blir forfulgt av kriser (selv om vi verken er superstjerne eller vasser i penger). 

Etter mange års arbeid med kommunikasjon i diverse bransjer, har jeg vært i flere kriser av ulike slag. Samtidig har jeg sett at kommunikasjonskompetanse undervurderes når brannen skal slukkes.

Ung og heit gateflamme

Det hele startet mykt. Med fast reklamerute som 11-åring, lærte jeg raskt verdien av penger og markedsføring i sideregn og oppoverbakke. Min første jobb som markedsfører, men langt fra den siste. 

På hjemmebane var jeg aldri en privilegert tjommi. Mine foreldre startet verken Skagenfondene eller Europris. De arvet heller ikke et lass med dollar. Mor i sykepleien og far i Stavanger-oljen – vi var verken fugl eller fisk. Vi var Toyota Corolla og Henry Choice. Vi var Coca-Cola på tilbud og ferier til Tyrkia. Helt fint og fair. 

Slik fikk Tonje Brenna kontroll på egen sak: – Gjort alt etter boka

Gjennomsnittlige kår fikk meg likevel på sporet av at verden var større. I 2008 var jeg ferdig med mediestudier, først i Australia og så i UK. Jeg vendte snuten hjemover, på vei inn i min første jobb og min første krise. Finanskrisen het det på folkemunne. 

Da jeg signerte frilanskontrakt som fotojournalist i Stavanger Aftenblad, stod folk og gråt i gangen over at flaggskipet til Schibsted ikke lenger genererte like mye penger. Folk måtte gå – sluttpakker var løsningen. Jeg logget inn på min låne-PC og så en annen vei. Nå var avisen som ofte skrev om andre kriser i næringslivet, i sin egen krise. 

Jobb nummer to – krise nummer to

Fast forward noen år. Jeg la mine ambisjoner om frilanstilværelse og fotojournalistikk bak meg. Jeg var ansatt som en slags markedsfører i Adecco Norge. Lederen min spurte tidlig om jeg var en han kunne "ta med seg i krigen" som han kalte det. Jeg svarte selvsagt ja, men lite visste jeg at den såkalte Adecco-skandalen skulle lure like om hjørnet. 

Vi snakker systematiske lovbrudd og underbetaling av personell. En stor skandale og nasjonale nyheter i landets største medier. Jobb nummer to var i gang. 

Denne gangen kunne jeg ikke se en annen vei – og hele selskapet engasjerte seg når kommunikasjonen ble for passiv fra hovedkontoret i Oslo.

Olje, gass og kinesisk flass

Støvet hadde så vidt lagt seg etter Adecco-skandalen, før neste utfordring var på vei. Overgangen fra markedsføring og rekruttering til kommunikasjon innen olje og gass var kort – og brutal. 

Bare måneder etter overgangen til det velkjente merkenavnet Halliburton i havgapet ut mot Nordsjøen i Tananger, var oljekrisen et faktum. Prisen på råolje var på historisk lavt nivå parallelt med at morkua med store spener, Equinor, klippet ned nye leteprosjekter. Næringens leterigger var i opplag langs hele kysten – som flyene under pandemien gjorde sju år senere. 

Selv om hverdagen i et amerikansk selskap i Norden går ufattelig tregt og er byråkratisk, skjer oppsigelsene raskere enn alt annet når det butter imot. 

Elena og Jonas flyttet kontoret utenlands gjennom Publicis-programmet Work Your World

Jeg husker fremdeles da min leder kalte meg inn på kontoret med et tonefall jeg ikke kjente igjen. Topplederen på åttitallskontoret innerst i gangen hadde fått den utakknemlige oppgaven å få kommunikasjon strøket fra organisasjonskartet fra hovedkontoret i Houston. Min leder var budbringeren. Med et pennestrøk var jeg ute av olje og gass etter tre år. 

Overgangen til kultur noen måneder senere var en fantastisk opplevelse. Eventyret ble avbrutt av et snikende kinesisk virus fra Wuhan som satte hele verden på hodet. 

En av Norges største aktører innen kunst og kultur, Tou i Stavanger øst, har som sin primæroppgave å samle mennesker. Det var mildt sagt vanskelig med meteren, håndsprit og kohorter. Kommunikasjonen rundt dette ble høyt prioritert og sett på som en av de viktigste oppgavene, men ettersom jeg var i 50 % permittering måtte jeg videre og sa opp min stilling.

Not so Easee

Midt i pandemien, i starten av 2020, tok jeg en råsjanse på en ukjent start-up som drev med ladeteknologi. 

Navnet var Easee og jeg ble ansatt nummer 30, sånn ca. Gjennom de neste tre årene løftet vi selskapet fra å være en ukjent mygg til en internasjonal ladegigant med salg i 23 land i Europa. 

PR-sjefen forlater Easee

Med utradisjonell og direkte kommunikasjon skapte vi en merkevare som fikk noen til å le og andre til å bli provosert. Noen lurte på hva vi holdt på med. Det hele med velsignelse fra en oppmuntrende, uredd og ambisiøs ledelse som alltid satset på kommunikasjon.

I 2023 er selskapet i en uheldig situasjon med svensk byråkrati – og har innrømmet at dokumentasjonen i oppstartsfasen var for slapp. Konsekvensene av dette er store. På høyden var vi 550 ansatte. Nå er situasjonen en helt annen. Noen er permittert, andre velger å gå, mens de fleste velger å bli for å kjempe.

Var det egentlig «always me»? 

Med årene har jeg innsett at det ikke hviler en forbannelse over meg. Langt ifra. Det er rett og slett bare sånn livet er – større og mindre hendelser kommer og går. 

Noen brygger opp til kriser med store konsekvenser, andre ebber ut og glemmes raskt. 

Jeg velger å se det som at hver jobb kommer med utfordringer på ett eller annet tidspunkt – det er bare et spørsmål om hvordan organisasjonen rundt deg velger å håndtere det, og hvilke virkemidler du har for å takle det som person.

Hvis jeg skal gi et råd til alle som havner i knipe, er det å ikke undervurdere verdien av kommunikasjon når det brenner. 

Året har vært langt ifra easee for Tommy og ladeselskapet

Gang på gang har vi sett at styrer, ledere og organisasjoner ikke forstår at kommunikasjon er et verktøy i både medgang og motgang. Kommunikasjonsrådgiveren er ofte den første som ryker når det røyner på, men også den første som hentes tilbake når støvet har lagt seg.

Til alle kommunikasjonsrådgivere og markedsførere der ute som kjenner på Mario Balotellis offerrolle når det butter imot: Større og mindre hendelser kommer og går gjennom et langt liv. Det kan være et forhold som ryker, et inkassovarsel fra det glemte kjøpet med Klarna, eller fastlegen din som sier du har fått en spicy sykdom. 

Andre ganger er det rett og slett hendelser i samfunnet langt utenfor din kontroll som gjør at jobbsituasjonen endrer seg over natten. Roll with punches – It's not always you.

———————————————-

Dette er et meningsinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i KOM24? Send ditt innlegg til meninger@kom24.no.