Sanna Sarromaa: – Jeg prøver ikke å provosere
… men Sanna Sarromaa mener flere forskere bør tørre å sette ting litt på spissen for å nå ut med funnene sine.
Publisert
(Ås): Samfunnsdebattant og forfatter Sanna Sarromaa snakket om forskningskronikker og provokasjon under Forskningskommunikasjonsdagene.
– Jeg prøver ikke å provosere. Noen ganger er det umulig å unngå at noen blir det, men det er aldri utgangspunktet mitt når jeg skal skrive en kronikk om noe jeg mener, sa Sarromaa.
Må tørre mer
Hun har etter hvert blitt kjent som en uredd og kontroversiell samfunnsdebattant, som stadig når gjennom med nye kronikker i riksmediene.
For mange andre forskere er det svært vanskelig å trenge gjennom dette nåløyet. Sarromaa hadde flere konkrete tips til hvordan man kan lykkes.
– Jeg har noen tydelige trekk som jeg kaller for «gjesp». Unngå for eksempel fraser som «vi må snakke om» eller «vi må øke bevisstheten om». Nordmenn er veldig glad i å snakke om ting, men det fører ikke til noen forandringer.
Hun rettet seg også mot kommunikasjonsrådgiverne ved de ulike universitetene og høgskolene, som ofte jobber med å «selge inn» kronikker fra forskere til mediene.
– Hvis dere som kommunikasjonsrådgivere kan pushe forskerne til å gå litt lengre, hadde det vært bra. Et motto for meg er «helt på grensa, men akkurat innafor». Ikke bli helt som Dagbladet med penis i overskriften for enhver pris, men akkurat innafor. Forskeren må jo også kunne stå for det som kommer i avisen.
– Kan ikke bare være hoggtenner
Knut Jul Meland er kommunikasjonsrådgiver ved Universitetet i Sørøst-Norge. Han var også til stede torsdag.
Meland er enig i mye som Sarromaa sier, men påpeker også at alle forskningskronikke ikke kan være like spissformulerte.
– Det skal være et mangfold, også i kronikker om forskning. Det skal både være det tannløse, og det som har fullt med tenner. Men det kan ikke bare være hoggtenner hele tiden, sa han.
De jobber aktivt for å få forskerne deres til å skrive i media, av flere grunner.
– En kronikk gir en god mulighet for eksponering. Jeg prøver å få inn en ryggmargsrefleks hos forskerne våre. Har de diskutert noe i lunsjen som de engasjerer seg i, da vil jeg at de kontakter meg med en eneste gang.
De ønsker at kronikkene går gjennom kommunikasjonsavdelingen før de sendes til avisene.
– Ofte må jeg lide meg gjennom en kronikk, som egentlig er en ren akademisk tekst. Også kommer selve poenget i siste avsnitt, formulert på en veldig vanskelig måte. Jeg vil ikke ta vekk forskeren fra kronikken, men for at det skal gå gjennom i avisene, må det smelle tidligere i teksten.
– Bygg dem opp
Den tredje deltakeren i panelet var Tove Rømo Grande, seniorrådgiver ved Kristiania.
Hun har stor tro på at forskerne kan trenes opp til å bli gode formidlere.
– Vi vil hjelpe dem med å formidle forskningen sin, og bygge opp ferdighetene deres med kommunikasjon. Vi går proaktivt på dem, og ser hva de jobber med. Så spør vi dem om de ikke har lyst til å sende et utkast til en kronikk.
Også Grande sier at mange skriver en akademisk tekst, og tror det kan fungere som en kronikk.
– Det er noen nyhetskriterier, som å gjøre det nært leseren eller å sette det i en aktuell kontekst, som de må bli kjent med. De kan også bli bedre til å kritisere folk. Det utløser tilsvar, og da har man en debatt gående.
