Har kritikerne våre litt rett?

Det er vanskelig å vite hvordan omdømmet til kommunikasjonsarbeidere faktisk er. Det vi vet, er at vi stadig opplever å få sleivspark både herfra og derfra. 

Senest i slutten av oktober sukket tidligere statsminister Torbjørn Jagland i NRKs Politisk kvarter, over mengden kommunikasjonsrådgivere i politikken.

Statsminister Jonas Gahr Støre prøvde å gjøre seg morsom på Arbeiderpartiets tidligere kommunikasjonsrådgiver Svein Tore Bergestuens PR-inntekter, fra talerstolen under Akademikernes høstseminar. I tillegg vil regjeringen begrense statens innkjøpe av kommunikasjonstjenester. 

Hvordan har vi som yrkesgruppe havnet her? Er vi for dårlige på å fortelle hva vi faktisk bidrar med, og ikke minst kan bidra med både for virksomhetene hvor vi jobber og i samfunnet vårt? 

– Det er blitt en myte om at det er greit å angripe oss. Det er noe vi må jobbe med

Journalister og pressefolk blir ofte utsatt for høylytt kritikk. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg som VG-reporter måtte svare på påstander om journalistenes kunnskapsløshet i middagsselskaper og sosiale lag. 

Journalister havner også langt nede på listen over yrkesgrupper folk har tillit til. Vi som jobber med kommunikasjon, står ikke på slike lister. Kanskje fordi folk ikke vet hva vi jobber med? 

Journalister og pressefolk er svært flinke til å diskutere yrkesetikk. De har sin Vær-varsomplakat og redaktørplakat. Pressens faglige utvalg (PFU) streamer sine møter til alle som ønsker å følge de etiske diskusjonene. 

Jeg tror pressens søkelys på etikk bidrar til fellesskapsfølelse og yrkesstolthet. Det er flaut å bli felt i PFU og det er klokt å lære hvor grensene går. De etiske verdiene binder dem sammen. 

Hvor ofte diskuterer vi som jobber med kommunikasjon etikk og etiske utfordringer i vår arbeidshverdag?

Vi mangler ikke etiske utfordringer vi heller. Det er bare å nevne stikkord som krigen i Gaza, kunstig intelligens, personvern og sosiale medier, budsjettkutt, innstramninger og permitteringer. 

Hvor åpne bør vi være for ikke å bli anklaget for å lukke døren? Hva kan vi si om forretningsmodellen uten å røpe forretningshemmeligheter til konkurrenter? Hva skal vi akseptere av hatefulle ytringer under innlegg i sosiale medier? Og hvor mye skal vi fortelle våre kolleger om ledelsens arbeid med budsjettkutt og mulige permitteringer?

Listen over utfordringer kunne vært mye lenger. 

Alle som jobber et sted, må jevnlige gjennom brannøvelser. Politi og forsvar øver. Helsepersonell øver. Hvor ofte øver vi på etiske utfordringer? 

Ambassadører jobber ikke på dugnad

Vi i Kommunikasjonsforeningen har utarbeidet etiske prinsipper. Våre medlemmer skal blant annet fremme åpenhet og innsyn, og aktivt bidra til forståelse og den opplyste samtale. 

Prinsippene er ikke et oppslagsverk. Det er punkter som egner seg til faglige diskusjoner i avdelingen og med andre avdelinger i virksomhetene hvor vi jobber. Og i bransjen.

Jeg tror etiske diskusjoner vil bidra til å bygge yrkesstolthet og til å styrke vårt omdømme. Det er mye lettere å argumentere for ekstern åpenhet i møte med restriktive kolleger, når vi har diskutert grensene i fredstid. 

Når kritikken hagler i media er det lettere å forsvare hvorfor vi ikke kan være mer åpne, hvis vi har diskutert grensene på forhånd.

Vi må trene våre etiske muskler for å være rustet til kamp for faget. Da kan vi vise kritikerne at vår jobb handler om mye mer enn å lukke dører, sette på bremsene og pynte kaker – selv om det noen ganger også er nødvendig. 

———————————————-

Dette er et meningsinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i KOM24? Send ditt innlegg til meninger@kom24.no.

– Da vi fikk Hennig-Olsen kontrakten fikk jeg tårer i øynene. Det var så viktig