INNSIKT:
De personlige, konkrete og emosjonelle historiene er kanskje det sterkeste retoriske middel vi mennesker har
«Ulempen med sterke personlige historier – særlig i valgkamp – er at de snevrer perspektivet inn», skriver Jens E. Kjeldsen.
Tårene rant ned kinnene til Høyres leder Erna Solberg. Statsminister Jonas Gahr Støre hadde en klump i halsen, og måtte puste dypt og være stille et øyeblikk for å komme seg. Programlederne Sigrid Sollund og Fredrik Solvang sto ubevegelige og berørte.
På NRKs Det store folkemøtet i Tromsø, fortalte den unge kvinnen Renate om hvordan hun mistet sitt nyfødte barn etter fødselen på sykehuset UNN i Tromsø. Renate var blitt innlagt med svangerskapsforgiftning. UNN forsøkte å sette fødselen i gang, men lyktes ikke, så Renate ble sent hjem på permisjon. Først to dager senere fikk hun komme tilbake, men da var det for sent. Hjertet til den lille gutten, Erik, som lå i magen til Renate, hadde sluttet å slå.
I dagene etterpå satte historien til Renate dagsordenen. Det gjorde den fordi den var personlig, konkret og emosjonell. «Mor mistet ufødt barn – rørte Støre og Solberg til tårer på direkten», skrev VG etterpå, og viste videoer av politikernes emosjonelle reaksjoner. Aftenposten skrev at Erna Solberg var «tydelig beveget» og kjempet mot tårene. NRK skrev: «Rørte Erna og Jonas til tårer».
De personlige, konkrete og emosjonelle historiene er kanskje det sterkeste retoriske middel vi mennesker har, fordi det både griper tankene, forestillingsevnen og følelsene våre.
Forestill deg at journalistene på folkemøtet hadde presentert saken som en generell problemstilling: «Det er manglende kapasitet på sykehusene, det er ikke nok plass og ikke nok ansatte på jobb. Hva vil dere gjøre med det?».
Ingen hadde løftet et øyebryn, ingen hadde felt en eneste tåre, og det hadde ikke blitt noen offentlig debatt etterpå. Men ved å gjøre saken levende gjennom tydelige beskrivelser, blir problemet nærværende og alvorlig, som da Renate beskrev situasjonen på sykehuset: «det lå fødende damer på TV-stuen, på pauserom, på små undersøkelsesrom, uten viktig hjelp og smertelindring».
Nå kan vi se for oss hvordan det faktisk er på UNN, vi kan føle hvordan det må være ligge på pauserom uten smertelindring, mens pleiere haster forbi. Og når vi ser TV-bildene av Renate som snakker direkte til oss, mens hun prøver så godt hun kan å holde sorgen, smerten og tårene tilbake, for å fortelle historien om lille ufødde Erik; da kan vi ikke unngå å bli berørt og føle at dette er et stort problem.
Fordelen med sterke historier er at de viser alvorligheten av et problem og gir oss en mer fyldig forståelse. Hvis noen forteller oss at norske sykehus mangler folk og pasienter sendes hjem, så har vi forstått en kjensgjerning, et faktisk forhold. Men vi har egentlig ikke forstått betydningen av dette forholdet. Det etterlater oss uberørt. Først når vi hører ansatte fortelle historier om deres hverdag eller hører pasienter som Renate fortelle om de konkrete konsekvensene, forstår vi egentlig problemet. Politikk må bygge på kjensgjerninger, fakta, statistikk og forståelse for strukturelle forhold. Men politikk må også bygge på den fyldige emosjonelle forståelsen av saker og mennesker, som konkrete fortellinger gir oss.
Ulempen med sterke personlige historier – særlig i valgkamp – er at de snevrer perspektivet inn. En kinesisk fabel forteller om en konge, som ser en okse på vei til å bli ofret. Synet gir ham så sterk medfølelse at han beordrer at oksen ikke skal ofres. Men i stedet blir en sau ofret, og kongen innrømmer at han kun sparte oksen fordi det var dyret han hadde sett med egne øyne. Slik er faren med det konkrete, at vi blir så grepet av den enkelte skjebnen at vi ikke klarer å se det store bildet.
Da Erna Solberg i Folkemøtet fikk ordet etter videoen med Renate, sa hun: «Det er utrolig sterkt å høre. … Alle skjønner det dramaet det er. Og så er det sånn at det store bildet er at for fødende i Norge er det veldig bra. Vi har lavere dødelighet enn de fleste andre land … og tilfredshet blant de som føder. Men det er åpenbart at noe er gått grunnleggende galt her». Statsminister Jonas Gahr Støre svarte på samme vis: «Dette er dypt tragisk. … Jeg er enig med Erna, det skjer mye bra sammenliknet med andre land. Men slike sammenligninger betyr ingenting når sånt skjer. Statistikk er ingen trøst.»
Nei, statistikk er ingen trøst, men det er likevel en nødvendig del av det store bildet. Retorikken i en valgkamp skal både gi oss konkrete skjebner og generell forståelse. God politisk retorikk går fra det konkrete til det generelle, fra følelser til fakta – og tilbake igjen. Det første lærer oss om alvorligheten av et problem. Det andre om utbredelsen av problemet.
«Grunnen til at Renate stiller opp på dette», fortalte programleder Sigrid Sollund under Folkemøtet, «er for å forhindre at noe slikt skjer igjen».
Fremfor å stille de to politikere direkte til ansvar for et dødfødt barn, og se bakover for å fordele skyld, så var oppmerksomheten innstilt på å forhindre at det samme skjer igjen. Det er meningen med politikk: å gjøre fremtiden bedre.
Litt for ofte handler politisk journalistikk og politikernes retorikk om det som er skjedd i fortiden. På tross av den mørke bakgrunnen, var innslaget under NRKs folkemøte et oppløftende eksempel på det motsatte.
Innslaget viste hvordan en vanlig borger som Renate, to politiske journalister og landets to mest sentrale politikere alle snakket både til hjerne og hjerte, til det konkrete og det generelle – og rettet blikket fremover, for å gjøre samfunnet vårt bedre.
———————————————-
Dette er et meningsinnlegg, og gir uttrykk for skribentens mening. Har du lyst til å skrive i KOM24? Send ditt innlegg til meninger@kom24.no.
